Står ein på Aksla i Ålesund og ser innover mot Sunnmørsalpane, kan ein ikkje anna enn legge merke til Skoppshornet eller Skopphornet, den ruvande fjellkolossen som ris 1350 meter over havet og strekker seg mest over heile Rånahalvøya frå Hundeidvik til Sykkylvsfjorden. Namnet er knytt til den vestlege delen av fjellmassivet, der hornet stig klarast fram. Forma Skopphornet er den mest vanlege i Sykkylven, medan Skoppshornet synest vere den vanlege forma blant sjøfolk og fiskarar.

Elles har eg nyss fått ei opplysning om at hornet også har vore kalla «Skøppå» blant fiskarane. Opplysninga skriv seg frå Petter Jarnes, ein kjend fiskeskipper frå Sykkylven, som no er avliden . Eit anna namn, Darrmonsfjellet (eigentleg Daurmålsfjellet) er knytt til høgdedraget austafor Skoppshornet , men det har ein snevrare namnekrins enn Skoppshornet og vert brukt av folk som bur på nordsida av fjellet .

Fritt som det ligg til, er Skoppshornet synleg langt utover havet, og det har vore nytta til fiskemed og innsiglingsmed i lange tider. Namnet er og nemnt i eldre skriftlege kjelder, såleis i verket «Forsøg paa Norges naturlige historie» frå 1752-53 av Erik Pontoppidan. Han brukar forma Skopshorn og seier at fiskarar og sjøfolk kan sjå hornet 16 mil ut i havet, når dei alt har mist andre fjell av syne. Og fjellet må ha gjort inntrykk på han. Han seier at dei høgste toppane Iiknar på ei velbygd festning eller eit gammalt kastell med ordentlege murar og skansar.

Hans Strøm kallar og fjellet Skopshorn i sin “Beskrivelse over fogderiet Søndmøer» frå 1762-66, og seier at det er «saa kaldet af sine mange Field-tinder eller Tagger i Toppen, hvilke omtrent see ud som Skopper , det er forraadnede Fyrre-stammer». Kristofer Randers viser til dette i reisehandboka si «Sunnmøre», men har vanskeleg for å tru at dette kan vere forklaringa på namnet . «Det er riktignok », seier han , «at det høyt oppe på fjellets vestside finnes noen merkelige forvitrede fremspring som man nok kan si på et vis ligner morknede trestammer . Men en slik betydning av «Skopper» er ikke kjent . Det synes derfor være lite rimeleg at fjellet skal ha fått navn etter disse lite fremtredende tagger som man først ser når man kommer helt bort til dem. Slike former finnes ganske annerledes tallrike og utpregede andre sted er, f.eks. på Dalmannshornet (Daurmålshornet ) i Brunstaddalen.

Når vi skal Freiste å tyde eit stadnamn, lyt vi finne fram til den eller dei uttaleformene som har lengst hevd i talemålet, og så bruke dei som eir utgangspunkt for tolkinga, samstundes som vi freistar å finne eit naturleg grunnlag for ei tolking i eit særmerke ved staden, alt etter kvar ein kan tenkje seg at namnet er gitt ifrå.
Sidan dette namner er knytt til vestsida av fjellet , må ein rekne med at det er gitt frå ein synsstad vestafor hornet, frå Hundeidvik eller frå skipsleia eller havet, ettersom det høyrer til «det store overblikks namn». Men sjølv om namngivingsstaden skulle vere Hundeidvik, er det ikkje noko i vegen for at krinsen for bruken av namnet kan ha utvida seg derifrå og til øygarden og havet , så godt som samkvemet har vore mellom fjordbygder og øyar på Sunnmøre gjennom tidene.

Sunnmøringene har vært svært aktive innenfor ulike greiner av forenings livet gjennom hundre år. Det gjelder innenfor kristenliv og kulturell, sosial, faglig og politisk virksomhet, og nettopp arb eid et in nenfor
avholdsrørsla kom til å sette djupe spor etter seg både i by og bygd. Foreningsvirksomhet en kan fortelle mye om både de kulturelle, sosiale og politiske tilhøve i landsdelen.

Men slår vi opp i våre by – og bygdebøker og i tidsskriftet, finner vi at det er heller lite som kommer fram om denne viktige side av vår kulturhistorie. Dette er forresten ikke et ankemål som spesielt skal ramme Sunnmøre. De utallige møtebøker og andre eiendeler fra nedlagte foreninger som er havnet på bossdungen i de seinere decennier, forteller om det manglende syn på verdien av foreningshistorie.

Når det gjelder foreningshistorikk på Sunnmøre, står likevel ei gruppe i ei særsrode, det er kristelig foreningsvirksomhet . Jeg kan nevne Oscar Handeland : Vårløysing Il (1934) og Jakob Straume: Kristenliv på Sunnmøre og Romsdal (1950). Her hører også med Kjell Skorgeviks hovedoppgave: Sandstormen – Trekk fra det religiøse liv på Sunnmøre 1880- 1900.

Når vi tenk er på den oppdragende verdi foreningsvirksom heten har hatt, særlig i tidsrom med liten skolegang for den vanlige mann og kvinne, er det klart at den har hatt stor betydning for utviklingen av den demokratiske styreform i vårt land. Når vi så ser på den beskjedne plass foreningshistorie ofte får i mer allmenne historieverk , kan vi si at denne grein av historieforskningen er skjøvet i utkanten. Men unntak har vi. Bjarne Rabben har gitt plass for foreningsarbeid i boka si om Sunnmøre (Sunnmøre innefrå, 1978). Han har pekt på verdien av dette arbeidet både i samtidig kulturliv og som råstoff i historikerens verksted.

Når det ellers gjelder litteratur om avholdsarbeid på Sunnmøre, vil jeg nevne en del kortere jubileumsskrifter: Nøre Sunnmøre distriktslosje gjennom 30 Aar (1924), Anton Alvestad : Søndmøre Distriktslosje av IOGT gjennom 50 år (1944), E. Sæter og O . M. Uri: Alesunds Avholdslag i 50 år (1928), (S. Frantzen-Eidsvold:) Losje Fram-Aalesund 1881- 1894, 1894-1 929 (1929) og Losje «Fram-Aalesund» 50 år 1894-1944 (1944) og Søre Sunnmøre distrikslosje 50 år.

Losje “Godthaab” ca 1914. Ombudsmennene i første rekke med mørke regaljer

Da losje « Brodesinns» møtebøk er gikk tapt under Ålesunds brannen i 1904, må jeg for den periode jeg skal skrive om, bygge på meldinger jeg har funnet i avisene fra disse år. Til dette kommer opptegnelser som vi har etter Gudbrand Tippen (1851- 1944) og hans 25-årsmelding i 1905, dessuten Johan O . Røvdes 50-årsmelding . Han var LF (= losjefullmektig) i 1930.

Sjøl har jeg ved forskjellige jubileer i losje «Brodersinn» gitt historiske tilbakeblikk, siste gang ved 100-årsjubileet, trykt i «Symraposten », desember 1979. Foreningsaktiviteten på Sunnmøre har jeg ellers kunnet måle under arbeid med jubileumsskrifter for andre organisasjoner, den eldste med skipingsår 1847.

For leseren kan det være nyttig å ha kjennskap til forfatterens forhold til sitt emne. Å gi en slik opplysning, ser jeg som ledd i en objektiv historiegransking. I losje «Brodersinns» hundrede arbeidsår (nå sammen med losje «Godthaab» i losje «Godthaab-Brodersinn») står jeg som ØT (-øverstetemplar, formann) med femti års medlemskap. Tradisjonelt har jeg alltid vært knyttet til losjen, da min mor var til stede allerede på «Brodersinns» 10-årsfest i 1890 og siden oppnådde 76 års medlemskap.

Vel møtt!

Ålesund, november 1934

Anton som ennå var syvåring, synes nesten det var skremmende å være med på noe så stort, spesielt når han fikk vite at han skulle ha skriveansvar for alt som hadde med livet på havna å gjøre. I tillegg ble han utnevnt til meteorolog. For enhver avis med respekt for seg selv må ha sin egen spalte med temperatur og andre meteorologiske observasjoner, understreket den ansvarlige redaktøren, 13 år gamle Erling.

Redaktøren selv skulle ta seg av redaksjonsledelsen, skrive ledere og kommentarer, både innenriks og utenriks, samt nyhetsstoff av spesiell verdi. Siden ansvarlig redaktør skulle ha med seg den jamnalderende Sverre, mente Anton at det var bare rett og rimelig at han og hadde en jamnaldrende kollega. Slik ble Per Strømsheim trukket inn i redaksjonen, selv om han bodde helt borte i Storgata 33.

Avisa skulle komme ut en gang i uka og vise alle som ville lese, hva gutter i Ålesund holdt på med. Her skulle de også få vite hva som var nytt i byen og hva som opptok karer som Erling, Anton og de andre. Rett nok fantes det flere andre aviser i Ålesund, men ingen som var skrevet for og av slike unge karer.

Eksklusivt håndskrevet
Navnet ga seg selv. Det skulle handle om nytt i byen, altså Bynytt! Distribusjon var heller intet problem: Avisa skulle håndskrives i ett eksemplar som gikk på omgang. Fem øre var prisen å betale for den som ville lese Bynytt, men da fikk man også med seg det som var av betydning i Ålesund, understreket den ungdommelige redaksjonen: Vær og fiske, livet på skolen og i gatene, lek, idrettsaktivitet og mere til.

Etter at det første redaksjonsmøtet ble sammenkalt i slutten av november, var det ingen vei tilbake. Selvutnevnt redaktør Erling -alias Nikko- hadde bestemt hvem som skulle være med, og hvilke oppgaver den enkelte skulle ha. Redaktøren hersket med uinnskrenket myndighet. En av hans viktigste oppgaver var å se til at alle gjorde jobben sin, og at det journalistiske håndverket holdt høy standard, slik han og krevde av seg selv.

Sverre Gran – alias Tisko- ble utnevnt til redaksjonssekretær, dvs redaktørens høyre hånd. Anton -alias Dikk- ble i tillegg til sin undersøkende journalistikk i byen og på havna, tiltrodd oppgaven med å være kasserer. Mens Per -alias Pålmåtte nøye seg med å være «bare» journalist.

Slik kom Bynytt i gang, et unikt produkt som gjennom hele 1935 ga en engere krets i Ålesund anledning til å lære byen å kjenne – nedenfra. Slik gutter fra syv til fjorten år så det. I årets utgave av Årbok for Sunnmøre gjenoppstår den unike avisa. Måned for måned skildres bylivet i Ålesund på en fantastisk måte, av gutter som en skulle tro var utlærte journalister. Men med den barnslige sjarmen i behold og med barnets hverdag i fokus. Vi får høre om livet på Nørvøy skole, om kustus og lek, om gatekriger og avtalte fredslutninger der det var hver sin gang for lagene å rømme. Om en fantastisk hvalfangst i Nørvasundet og livet langs kaiene, med fiskefangst og temperatursvingninger.

Det er Anton Rønneberg (Dikk), mangeårig sorenskriver i Ålesund, som tilsist har tatt vare på dette unike stykke Ålesunds historie. Rett nok finnes ikke lenger alle eksemplar av den, bokstavelig talt, enestående avisen. Men nok til å gi oss innsikt i hvordan en uvanlig oppvakt guttegjeng så verden i mellomkrigstida, både det nære og det fjerne. Mellom annet glimter sjefsredaktøren til med utenrikskommentarer av en kvalitet som kunne måle seg med det som sto på trykk i de «voksne» avisene. Utgavene av Bynytt er nå gitt i gave til Aalesunds Museum.

Et eldorado
Menighetshuset i Parkgata var basen og guttene hadde de sentrale delene av Nørvøya som aksjonsradius: Storledbakken i øst, sjøkanten i nord, vest og syd. Det vil si de kunne våge seg utenom sundet i sildetida for å stjele sild på Brunholmkaia. Sild som de solgte for to øre stykke på Rutebilstasjonen, der landsfolk ventet på bussen hjem.

-Parkgata 16 var et eldorado i 1934. I desember flyttet også sokneprest Nils Ofstad inn i huset med sin familie, og redaksjonen ble utvidet med to gutter: Ingvald og Jarle Ofstad.

I første etasje holdt doktor Sødring til, og han passet på at vi ikke bråket for mye når vi lekte innendørs. Ellers hadde vi Parken og ikke minst gatene. Med datidens trafikk var det fritt frem for både paradis, ballspill og mange andre aktiviteter. Om vinteren var det ståjern, kjelke og spark, og selvsagt ski i Parken og innover byfjellet, forteller Anton Rønneberg, og fortsetter:

-Jeg må heller ikke glemme vulkanisør Gottfred Kruger. En for oss fryktinngydende skikkelse, stor og kraftig og med sort bredbremmet hatt. Men han var sikkert ikke det minste farlig. Han var alltid svart av vulkaniseringsarbeidet sitt, der han reparerte gummistøvler, dekk og lignende, og det gjorde at vi synes han virket skummel!

Huset var som sagt et eldorado, der det og var store sammenkomster i Menighetssalen under høytidene. I kjelleren innredet Erling og sønn til doktor Sødring, Jan, egen boksering. De startet sin egen bokseklubb, med det slående navnet «Gøy», og trente under tilsyn av Kåre Barsten. Ellers lekte vi fra kjeller til loft, med gjennomgående ganger, og det var nok ikke til å komme fra at støynivået tidvis var høyt, erkjenner Anton.

Bynytt
Selve avisa var et storprosjektet for guttegjengen i Parkgata. Den første utgaven kom i desember 1934, og var som sagt håndskrevet. En skriveblokk i A5-format gjorde susen, avisa kom ut en gang i uka frem til sommeren 1935, da lufta gikk litt ut av ballongen. Men den ansvarlige redaktør Erling strammet tøylene på nytt da sommerferien var over, og redaksjonen holdt det gående helt til januar 1936.

Det er selvsagt uråd å få med alt stoffet her. Slik sett kunne den unike samtidsskildringa vært utgitt som egen bok. Til tider boblet den ungdommelige redaksjonen slik over av skriveglede at en det var vanskelig å få plass mellom permene i en skrivebok. For en utenforstående, men dog mangeårig «bladfyk», er det fantastisk å se den innsikten guttene hadde. Ikke minst lar jeg med imponere over den gjennomført flotte rettskrivinga.

Flere artikler er også illustrert gjennom tegninger, og en må bli sjarmert når guttene i Parkgata i Ålesund tegner datidens idrettshelter med stor innlevelse. Da som nå! Et skikkelig journalistisk scoop er historia om hvalfangsten i Nørvasundet. Bare den er verd lesinga.

God fornøyelse!
Aalesunds Museum, november 2006, 72 år etter utgivelsen av det første Bynytt.
Ole M. Ellefsen

Artikkel fra “Årbok for Sunnmøre 2006″

Om lag 22 million kroner kostet det å bygge byen opp igjen. Samlet takstverdi ved branntidspunktet var i underkant av 12 million kroner. Av det brant en bygningsmasse til en takstverdi av ca. 9 1/2 million.

Den såkalte Murtvangloven – som bestemte at sentrumsbebyggelsen skulle gjenreises i mur – førte til en kostnadsøkning på ca. 40%. Resten kom av at de husa som ble satt opp etter brannen var større og hadde en helt annen bygningsmessig kvalitet enn de som stod der fra før.

I løpet av en svært kort periode, bare 5 – 6 år, ble altså en ny by regulert, finansiert og ferdigstilt. Det var den mest moderne byen i Norge, der de fleste bygninger var tilknyttet et felles system for vann og kloakk, hadde elektrisitet til belysning og gass til koking. Og det var en by av konstruksjonsmessig holdbarhet og arkitektoniske kvaliteter som vi fremdeles nyter fruktene av.

Hvordan kunne dette la seg gjøre?
Stilt opp mot det erkjennelsens relieff som ett hundre års mellomrom skaper, sier det seg selv at noen enkel forklaringsmodell knapt lar seg etablere. I stedet vil jeg forsøke å forsere noen trappeløp ned til de rom der den finansielle grunnmur for den nye by tydeligst trer fram. Men først skal vi på sykkeltur: Været var ikke av det beste denne søndagen i august 1895. Skydekket hang lavt over Ålesund og regnbygene var hyppige. Likevel så ikke sykkelklubben «Cyclisten» noen grunn til å avlyse det planlagte løpet. Ruta var 20 kilometer lang. Start og innkomst var på Borgundbroa. Seks deltakere stilte til start, fem av dem var medlemmer av «Cyclisten». Den sjette hadde tatt turen helt fra Bergen for å delta i det som var det første sykkelløp i klubbens historie – ja, det første i Ålesund noensinne.

Borgundbroa, august 1895: Det første sykkelløpet i Ålesund. Bildet viser deltakerne umiddelbart etter innkomst. Fra venstre: Hans P. Mittet, Lars Søholt, Hans W. Friis, en navnløs bergenser med slips, Nils N. Musæus, som ble vinner av løpet, og Solberg. Syklene var utstyrt med luftringer, men ikke frihjul. Fothvilere måtte derfor brukes i unnabakke, når pedalene raste rundt.

Det var også en ålesunder som stakk av med førstepremien: Nils N. Museæus vant etter å ha tilbakelagt løypa på 48 minutter. Hans W. Friis ble nr. 2. Deltakelsen ga mersmak – iallfall for disse to. For året etter deltok de i sykkelløp i Bergen og fikk samme plassering. Musæus fikk sentralforeningenes premie, og kan regnes blant de aller første vestlandsmestere på sykkel.

Vestlandsmester til tross, i den videre framstillinga må Musæus likevel finne seg i å bli forbigått av nummer 2. I denne sammenheng er det syklisten, turneren, roeren, fotografen og fiskebåtrederen Hans Wingaard Friis som fortjener vår oppmerksomhet.

Friis
Faren, Hans Wingaard Friis d.e., hadde etablert seg som handelsmann i Ålesund i 1850, 23 år gammel.4) Det var fisk og bondehandel denne unge mannen fra Søvika konsentrerte seg om. 1850 var for øvrig det året da Johs. Bache, Lars Bakke, Fredrik Hanssen og en rekke andre forretningsmenn, også tok borgerskap i Ålesund. Disse skulle komme til å bli sentrale innen næringslivet gjennom de neste tiåra.

Da bankfisket tok til i 1861, så Friis muligheter for videre ekspansjon. To år seinere kjøpte han ei havarert svenskeskøyte, allierte seg med skipper Ole Thoresen, fikk satt den i stand og døpt den «Bratteggen». «Bratteggen» ble satt inn i torskefisket vinteren 1863, og 18. mai samme år seilte Thoresen til Storegga med det som regnes som det første dekkede havfiskefartøy utrustet for norsk regning.

Gradvis utvidet Friis virksomheten: Han skaffet seg fiskeskøyter og fiskedampskip, og fikk bygd sjøpakkhus for mottak av fangsten. Han var aktivt med i forretningslivet til han døde i 1892. Byhistoriker Kristian Bugge omtaler Friis d.e. som en av byens betydeligste handelsmenn, og konkluderer med at «…han var i det hele en egte søndmøring og hadde de egenskaper som ofte forenes hos denne: gløgg forretningsånd parret med lune og vidd.»

Da Friis d.y. syklet over Borgundbroa i 1895, hadde han altså drevet firmaet i tre år. Han var 25 år gammel, hadde tatt utdannelse innen handelsfag, og hadde studieopphold i England og Spania bak seg. Han var dermed vel forberedt på å videreføre virksomheten som handelsborger og fiskebåtreder. Men, i likhet med faren, så også Friis d. y. seg om etter muligheter for videre ekspansjon. Slike skulle snart komme til å by seg.

Havnåm
Ekspansjonen i fangstområder, havnåmet, ble gjort mulig gjennom ei storstilt utvikling av redskapsteknologi og fartøytyper. De siste tjue år før Ålesundsbrannen var det særlig to tekniske nyvinninger som kom til å bestemme utviklingsretning og utviklingstakt når det gjaldt sunnmørsfiskeria: Det var fiskedamperen og motorskøyta.

Når det gjaldt fiskedamperen, innledet den sin 50-årige historiske epoke i sunnmørsfiskeria i 1885. Det var Joakim Anderssen som året før hadde kjøpt fiskedamperen «Activ» fra Møhlenpris verft i Bergen. Ved å knytte til seg skipperen Joh. Kjærem og de erfarne storeggfiskerne O. Kjærstad og O. Fjærtoft, etablerte Anderssen en konstellasjon som skulle bli epokegjørende: Det at et av byens ledende handelshus hentet inn den erfaringskapital som fiskere fra distriktet representerte, var et tidlig eksempel på den arbeidsdelinga mellom Ålesund og sunnmørsbygdene som skulle komme til å prege det lokale næringslivet i åra som fulgte.

Med dampmaskina som drivkraft kunne fiskeriene for første gang drives relativt uavhengig av vær og vind. Dessuten fikk fartøya en ganske annen radius for sin virksomhet. Dekksfartøy gjorde det også mulig å salte fisken ombord – og dermed oppholde seg på feltet i lengre perioder av gangen.

«Activ» innledet for eksempel 1885 med vinterfiske etter torsk. Deretter stimet fartøyet til Storegga for å fortsette fisket der. På sommeren søkte det videre vestover. Her innledet «Activ» utforsking av nye fangstfelt. Ett av disse fikk også navn etter båten, kveitebanken «Activegga». Flere fulgte Anderssens eksempel, og satset på fiskedampskip. Så sterk var denne satsinga at det i løpet av noen få år ble rimelig klart at storskøytenes dager snart var talte; den siste ble bygget i 1893.

Ennå i noen år fortsatte likevel fangstmetodene på samme måte som under svensketida på 1860- og 70-tallet: Utsetting og trekking av line fra en storbåt, eller «eggabåt», seinere den lettere «dory», som kunne stables på dekk. Etter hvert ble det vanligere at lina ble satt og trukket direkte fra dampskipet. Håndrevne linespill, utviklet av Henrik Olai Olsen og J. E. Hareide, og damplinespillet, som Lauritz S. Larsen utviklet i 1903, var med på å gjøre dette mulig.

Sildeflåten vel i havn i Ålesund, trolig i 1906.

Dampskøytenes fortrinn, både når det gjaldt radius for virksomhet og, ikke minst, når det gjaldt å bringe fisken fersk til land, gjorde at flere bankskøyteredere også valgte å installere dampmotorer i sine fartøyer. Fra den spede begynnelse med «Activ» i 1885, økte Ålesunds flåte av fiskedampskip til 30 i 1900. Da byen brant i 1904, var det 56 fiskedampere som hørte til der, og flere var under bygging.

Når den kapitalkrevende dampfiskeflåten på Sunnmøre i løpet av en femtenårsperiode kunne vokse fram til å bli den ledende havfiskeflåten i landet, skyldes det framfor alt en sjelden kombinasjon av byens kapitalfundament, for en stor del opparbeidet gjennom spansketida, distriktets erfaringsgrunnlag, bygd på hundreårige fiskarbonde-tradisjoner, og en felles vilje til nysatsing. Dette skapte et ganske så enestående grunnlag for samvirke. Med i bildet hører også at framtredende handelshus lenger sør på kysten, ofte hadde sin kapital bundet opp i seilskip; ei driftsform som var i ferd med å bli foreldet ved inngangen til det 20. århundret. Dette sperret nok også for nysatsinger – selv om viljen så absolutt kunne ha vært til stede.

Også den tradisjonelle driftsforma som den sunnmørske fiskarbonden hadde bygd sin eksistens på, var på hell. Dersom ett avgjørende årstall skal pekes ut her, må det bli 1885. Den store ulykka med åpne båter det året – «Buholmforliset»- tvang fiskarbonden til å ta stillinga si opp til revisjon.

I en slik situasjon valgte mange å søke hyre ombord på en fiskedamper. De som ønsket å fortsette vekslinga mellom gardsbruk og fiske, stod overfor valget mellom å investere i nytt fartøy eller å ta kostnadene ved å bygge om det gamle. Og i løpet av få år gikk svært mange over fra åpne båter til båter med dekk.

Relativ lav innkjøpspris for nye fartøy og enkel driftsform, med tremanns besetning, gjorde overgangen overkommelig. Drivgarnsfisket etter storsild, utvikling av eksplosjonsmotoren og mulighet for offentlige tilskudd og banklån for å finansiere båt og redskap, bidrog til å akselerere omlegginga.

Sunnmøres første motordrevne dekksbåt ble bygget i Ålesund i 1893, på oppdrag av folk i Haram. Det var den 60-fots lange «Leiv Eriksson», som ble utstyrt med motor av engelsk fabrikat.11) Problemer med denne motoren gjorde imidlertid at det først var noen år seinere, med utviklinga av Alfa- og D.A.K.-motorene, at gjennombruddet kom. Det som opprinnelig var ment som nødhjelp om vinden sviktet seila, fikk da raskt en omvendt funksjon. Og da den danske Rap-motoren kom i 1903, tok det ikke lang tid før samtlige dekksbåter og mesteparten av de åpne båtene som var hjemmehørende i Ålesund, hadde motorer på 4 – 6 hestekrefter.

Motorepidemi
I årsmeldinga til Borgund Sparebank for 1906 står det at året var preget av en «motorepidemi». Bakgrunnen var at folk tok penger ut av banken for å sette motor i fiskebåtene sine. En epidemi i forhold til spredningshastighet, var det nok. Noe sykdomstegn viste det seg likevel definitivt ikke å være. Dessuten hadde Borgund Sparebank nok av penger å låne ut: Overskuddet for 1905 var nesten dobbelt så stort som overskuddet i 1903. Og mens banken i 1900 for første gang oversteg èn million kroner i forvaltningskapital, passerte den fem år seinere to millioner. Paradoksalt nok skyldtes denne veksten den største ulykka som til da hadde rammet bankens nedslagsområde; Ålesundsbrannen.

Flamme-infernoet som utslettet Ålesunds sentrum natt til den 23. januar 1904, hadde også utradert det som fantes av banktjenester i byen; med ett unntak: Borgund Sparebank hadde sitt hovedkontor øst for byen, på Nørve, som på den tida lå i Borgund kommune. Likevel var dette en bank som også mange ålesundere brukte. Langt flere kom til å bruke den i den første tida etter brannen, da den var det eneste oppegående banktilbudet i området.

Så mens Ålesund var lite annet enn en ruinby, opplevde sparebanken i Borgund ei innskuddsøkning uten sidestykke: Mens den siste «normalmåneden», januar 1904, ga en samlet innskuddssum på 30 000 kroner, økte beløpet måneden etter til 100 000 kroner. I mars var det oppe i 120 000 kroner før det begynte å gå noe ned igjen etter hvert som de andre bankene fikk etablert seg i provisoriske lokaler.

Da byggeaktiviteten kom i gang utover høsten 1904, økte også etterspørselen etter lån. Under bybrannen hadde 96 av de 130 husa i Ålesund som Borgund Sparebank hadde pant i, strøket med. Murhusa som skulle bygges, ble ofte dobbelt så dyre som takstverdien på de trehusa som hadde stått der fra før. Pågangen for å få boliglån ble så pass stor at banken måtte prioritere blant forespørslene. Den valgte da å gi lån til de som tidligere hadde vært kunder i banken.

Det at Ålesund skulle bygges på ny samtidig som fiskeflåten var inne i sin kraftigste omstillingsperiode noensinne, må ha virket hemmende på Borgund Sparebank sine muligheter til å satse for fullt på begge områdene – innskuddsøkningene til tross. Uansett måtte langt mer enn innsats fra én enkelt bank til for å makte et slikt løft: Både forsikringsutbetalinger, pengegaver og innsats fra andre banker og finansinstitusjoner spilte ei viktig rolle her. Ikke minst ga oppstarten av landets første kredittforening i Ålesund i 1905 en god mulighet for husbyggerne til å skaffe seg gunstige gjenreisningslån.

Til varig gagn ville slike finansieringsformer likevel ikke ha vært dersom der ikke samtidig ble lagt et næringsmessig fundament sterkt nok til å håndtere påfølgende gjeldsforpliktelser. Havnåmet skapte et slikt fundament:

Når det gjaldt fornyelsen av fiskeflåten, må den sees på følgende bakgrunn: De store handelshusa i Ålesund hadde gjennom spanskehandelen skaffet seg et kapitalgrunnlag som kom godt med når de, i åra etter oppstarten av bankfisket i 1861, skulle sette penger i båter og utstyr, og bli fiskebåtredere. Utbyttet herfra og, seinere, fra det rike drivgarnsfisket etter storsild, gjorde det mulig for dem å investere på nytt når dampkraft ble et rasjonelt alternativ til seil. Modernisering av fiskeflåten i åra omkring 1900, og de ringvirkninger dette hadde for etablering av skipsverft, fiskeforedlingsbedrifter og annen landbasert virksomhet, kan trygt betegnes som Ålesunds lokale, industrielle revolusjon.

Ekspansjonen innenfor havfiske som fiskedampskipa muliggjorde, er av byhistoriker Odd Thorson betegnet som «den store fangst». Offentlige tilskuddsordninger oppmuntret til modernisering: Det første havfiskefondet, som ble opprettet i 1889, ga støtte til nybygging av fiskedampskip. Ti år seinere ble det opprettet et nytt havfiskefond, som åpnet for å gi lån til slike fartøyer.

Denne omlegginga hadde sin parallell i den «lille fangst»: Den omstillinga som innføring av petroleumsmotoren innebar. Denne pågikk samtidig med at skøyterederne ble dampskipsredere. Ofte var fiskarbonden selv pådriver her; gardbrukeren som hadde fjord- og kystfisket som attåtnæring, og som ønsket å videreføre ei slik driftsform inn i moderne tid.

Når det gjaldt investeringer i motorfartøy, var fremdeles den lokale bank den viktigste låneyter. Til dette bildet hører også med at tørking av klippfisk ga betydelige tilleggsinntekter for mang en fiskarbonde i disse åra. Stor etterspørsel og gode priser sørget for det. Sparepenger herfra kunne da finansiere motor i fiskebåten. Og om sparepengene ikke strakk til, var altså banklån ei løsning. Når det gjaldt Borgund Sparebank, som var den viktigste lokale medspilleren her, kom bybrannen – i denne sammenhengen – dermed på et gunstig tidspunkt: De store innskudda av utbetalte assuransepenger gjorde det mulig å møte «uttaksstormen fra motormennene»

Artikkel fra “Årbok for Sunnmøre 2004″ – Ivar G.Braaten

Det var i de år efterdønninger av Krimkrigen, som også gjorde sig gjeldende heroppe. Omtrent 10 år senere var handelsforholdene i Ålesund og på Sunnmøre dårlige. Krisen var langvarig og hård, het det, og mange kom i en vanskelig økonomisk stilling. I et brev fra Nordre Sunnmøre til «Møringen» på Ekset av 26. august 1869 klages over at «krisen virkelig er tiltatt i en grad som man neppe kunde ane, og det er vel dessverre liten tvil om at den fremdeles vil tilta i ennu høiere grad».

Og en korrespondent til samme blad fra Ålesund i juli måned samme år skriver – efter å ha sett byens skatteligning for 1869: «Mange er lignet efter kun ringe inntekt eller ingen formue. Man håpet at krisen nu snart vilde avta, og at handelen efterhånden vilde bedres igjen, så det kunde bli tålelig for alle næringsdrivende klasser. Imidlertid er det mange som ennu i lang tid vil komme til å sukke under tidens hårde trykk».

Forholdet mellem byskatt og fattigskatt i årene 1864-69 viser da også at utviklingen av næringslivet ikke var som den burde være. Av skatteborgerne var i 1869 19 embedsmenn, 38 bestillingsmenn, 132 handlende, 168 håndverksmestre, 82 handelsbetjenter og geseller, 41 skibsførere og styrmenn. Av de 168 håndverksmestre var 10 smeder, 21 snekkere, 4 dreiere, 10 bakere, 2 repslagere, 1 feier, 5 murmestre, 1 barber, 2 skibsbyggere, 1 korkeskjærer, 10 skreddere, 27 skomakere, 1 kobberslager, 2 blikkenslagere, 1 skjærsliper, 2 urmakere, 2 gullsmeder, 3 farvere, 9 malere, 5 seilmakere, 1 bøssemaker, i rørlegger,6 glassmestre, 2 sadelmakere, 23 bødkere, 4 bundtmakere, 2 hattemakere, 2 garvere, 1 optikus, 4 bokbindere og 3 fotografer.

Fattigbudgettets vekst i disse år måtte selvsagt vekke bekymring hos dem som hadde å våke over byens finanser. I «Aalesunds Tidende» 8-4 1872 opfordret derfor flere av byens fremskutte menn – L. A. Bakke, C. F. Brøgger, rektor Henrichsen, sakfører L. Holmboe, kjøpm. Knud Olsen og prokurator Sanne til å arbeide for 1. oprettelse av et barneasyl, 2. organisasjon av den private fattigpleie og 3. med tiden oprettelse av et brennevinsbolag. «De her påpekte midler», heter det i inseratet, «er av den natur at vi ikke nærmere behøver å utvikle og påpeke deres vesen og betydning. De er dessuten ikke noget nytt; de er andetsteds forsøkt og bragt i virksomhet av kristeligsinnede medmennesker og har båret rik velsignelse både for de trengende og de hjelpende». Så forklares videre at grunnen til denne opfordring var de stigende krav på offentlig fattigunderstøttelse, tiltross for at Aalesund ligger i «en av naturen rikt velsignet egn; men nevnte kjensgjerning beror på at de forhåndenværende goder ikke rettelig benyttes og den ydede hjelp ikke rettelig anvendes. Det gjelder da å finne midler til å råde bot herpå, utveier til å forebygge fattigdom, der hvor den truer med å nærme sig, og lette og fjerne den der hvor den allerede har innfunnet sig, og å oprettholde og styrke de lidende, og støtte dem både i materiell og navnlig i sjelelig retning, at de ikke skal synke ned i fortvilelse og bli lastens og forbrytelsens ofre».

Dette var det vesentligste innhold av «opfordringen». Det kan jo han sin interesse å se hvorledes «kristeligsinnede medmennesker» for 60 år siden mente å kunne løse, eller i det minste bidra til å løse, det vanskeligste av alle sociale problemer. Barne-asyler har vi forlengst fått, og slike institusjoner vil formentlig alltid vedbli med sin velsignelsesrike virksomhet, selv om vårt samfund skulde foretrekke med tiden å sette den under statens kontroll og styre. Hvad den frivillige fattigpleie angår, har den alltid eksistert, om enn i en mere og mindre tilfeldig form. I slutten av 1880-årene forsøkte man her å organisere den efter det Elberfeldtske system, idet byen blev inndelt i roder med hver sin tilsynskvinne. Hun fikk å ba tilsyn med 3-S fattige familjer og hadde da å sørge for at de ikke led virkelig nød, skaffet dem mat og klær efter behovet, dels av sin egen kasse, dels av foreningens midler, når fattigvesenets hjelp viste sig utilstrekkelig.

Mange vil vistnok stusse ved tredje punkt i opfordringen: oprettelsen av et brennevinsbolag, som ikke alene skulde avhjelpe den legemlige, men også den «sjelelige» nød. En stor del av nutidens mennesker forbinder helst ganske andre resultater med brennevinssamlagene, som de i vårt land blev kalt. Men vi må huske på at før samlagenes tid blomstret den private utskjenkning av brennevin. Retten hertil var oprindelig knyttet til enhver handelsbevilling; men i byene blev det gjerne ordnet slik at utskjenkning og salg av brennevin blev fordelt mellem handelsmennene som hadde rett til salg og særskilte utskjenkningssteder. I Ålesund hadde således i 1868 åtte personer rett til salg, medens syv hadde rett til utskjenkning’). Og det var særlig «sjappene« som – moralsk og samfundsmessig sett – hadde det største ansvar for drikkeondet. Det sier sig selv at mange sjapper, hvor alle kunde gå inn og kjøpe sin drain, blev en torn i øiet hos alle som ønsket en edruelig befolkning. Og det lar sig ikke nekte at et ordnet samlag som hadde monopol på alt salg av brennevin nødvendigvis måtte være langt å foretrekke for de mange utsalg.

«Aalesunds Samlag for handel med brennevin, øl, m. m.» blev oprettet i 1880 og begynte sin virksomhet 1. januar’). Efter et års drift blev overskuddet, vel 4000 kr., fordelt mellem forskjellige institusjoner. Det største beløp, kr. 2000, gikk til et bygefond for pikeskolen, medens barnehjemmet fikk 200, indremisjonen 400 og 3 godtemplarlosjer tilsammen 150 kroner. Likeledes fikk avholdsforeningen 150 kroner. Overskuddet i det følgende år, kr. 6 621, blev fordelt mellem de samme institusjoner som forrige gang. Vi ser således at samlagets styre, dog kun delvis, fordelte samlagets overskudd i den retning som var opstukket i «opfordringen» av 1872.

De økonomiske forhold hadde forøvrig bedret sig adskillig fra 1871 av. For det hele amt var det samlede utbytte av fisket i femåret 1871-75 kr. 11 726 000, medens det i perioden 1866-70 kun beløp sig til 7 802 000 kr. Og specielt for Sunnmøres vedkommende var forskjellen ennu større, nemlig i femåret 1871-75 kr. 6 591 568 mot i foregående femår kroner 4 023 820, altså en opgang av 2,6 millioner kroner. Også andre næringsgrener viste fremgang, og amtmannen skriver i den anledning i sin femårsberetning, at «f e d r i f t e n uomtvistelig har gått frem, og rimelig er det vel at fremskrittet er større i denne periode (1871-75) enn i de nærmest foregående (1861 -70). Befolkningen har også gjennem hele perioden hatt en rivende omsetning på fetevarer til forhen ukjent høie priser, og derigjennem hatt en kraftig spore til å øke sin produksjon. Kreaturholdet er blitt større, og forbedringer er innført. Sulteforingen viser forandring til det bedre, hvad enten grunnen er å søke i de jevnt gode åringer eller i et endret syn på saken. Utskiftningen har også virket til å få bedre fjøs.

For bedringen av smør- og ost-produksjonen er virket ved flere utstillinger i forbindelse med dyrskuer med følgende premieutdeling. Forøvrig er meiersker blitt oplært på meieriskoler og utsendt i bygdene for å veilede folk. Dette skjedde efter foranstaltning av amtets to landhusholdningsselskaper: Romsdals amts landhusholdningsselskap, med hovedstyre i Romsdals fogderi og underavdelinger i de to andre fogderier, har virket i forskjellige retninger med statsbidrag av amtskommunene og medlemskontingent av tils. 300 spd. om året. Romsdals fog der is praktiske land h u s holdning ss els k a p har virket uten offentlig tilskudd. Begge disse selskaper har med sine innskrenkede midler utrettet meget godt. Utsendelsen av utlærte meiersker var forøvrig i perioden i sin begynnelse, så det ikke har været tid til å opnå synderlige resultater».

Om Sunnmøre storferaseuttalerfogden (Ludvig Dåe) : Det turde være tvilsomt om det på akerbrukets og fedriftens nuværende standpunkt er heldig å anskaffe avisdyr av fremmed rase. Beitene er ofte av den art at store, mindre fjellvante kreaturer aldeles ikke kan benytte dem, og de vilde vel også om vinteren fordre et pass og stell som nu i almindelighet kun på de færreste steder kan påregnes. På den annen side er vår distriktsrase ikke dårlig og leverer meget melk i forhold til h vad den fortærer. A og til finnes blandt dem også dyr som neppe gir Telemarksrasen noget efter. Men rasen har den feil at den ikke er konstant. På Sunnmøre er tallet på alle slags kreaturer øket, hester med 12 %, storfe 12 %, sauer 2,69 %, giiter 29,02 %, svin 10,40 % og for beregnede kjør 7,57 %.

Handelsforhold og konkurser.
Under overskriften «F o r u n d e r li g h a n d e 1» skriver en korrespondent i Ålesund under merket «II.» et langt brev til «Møringen», datert 20-5 1869. I brevet heter det bl. a.: «Det er forunderlig, ja, meget forunderlig at sunnmøringen, som både viser kunnskap, omtanke og erfaring i så mange henseender, dog skal ligge så forstenet i en gammel uskikk som engang i tiden er kommet inn i fiskehandelen. Det har således været skikk og bruk at når den sunnmørske fisker forlater fiskeværet for å reise hjem, tar han med sig den rogn han har samlet og bringer den til den kjøpmann eller handelsmann, hos hvem han har kjøpt salt til sin fisk. Men hverken på saltet eller på rognen får han vite prisen, hvad enten vare byttes mot vare, eller der skal betales kontant. Først utpå sommeren får fiskeren nådigst vite, både hvad han skal få for rognen og hvad han skal betale for saltet. Det er selvfølgelig ingen vanskelig sak for kjøpmannen å drive fiskehandel, når han først efter å ha solgt varen kan sette pris på den selv og betale sine kunder. Likedan er det når man leverer klippfisk. Dog er det ikke fullt så greit hermed som med rogn og tran. – - – - Her ser bonden på skillingen og lar daleren gå. Hvorfor lar ikke vår fiskende almue både sin rogn og sin fisk ligge til han fra andre byer kan skaffe sig underretning om prisene? Hvorfor spenderer man ikke båtlagvis eller distriktvis en bagatell for enten
ved brevveksling eller telegram (t. eks. fra Trondhjem, Kristiansund eller Bergen) å skaffe sig pålitelige og stadige efterretninger om hvordan utsiktene stiller sig med hensyn til de varer bønderne har å avsette og således kan tilakkordere sig en fast pris når varen leveres. – - Det vilde vistnok være det beste at en duelig mann for hvert bygdelag blev antatt til å innhente de nødvendige efterretninger. Som det nu går, er den sunnmørske fiskehandel tapbringende for bonden, likesom den er enestående og rent ut latterlig».

Heri bemerker redaksjonen i et følgende nummer av bladet (12-8 1869) : «Den sak som hr. «H.» skriver om, kommer visselig ikke for tidlig frem i pressen. Vi tror også at den sunnmørske fiskehandel er enestående, således som den nu i årrekker er blitt drevet. Den misnøie som hr. «H.» har nevnt, er kun et svakt ekko av hvad man hører ute i folket. – - Vi er selvfølgelig ikke enige i alt hvad han skriver. Hans bemerkninger om salthandelen forekommer oss å savne all grunn. Salt er en vare som går i den daglige handel, og vi har aldri hørt at saltprisene under vinterfisket har været synderlig forskjellig fra de daglige. Hans sammenligning med rognprisene her og i Bergen eller i Lofoten er ikke ganske holdbar. Det må tas i tilbørlig betraktning at både vraking og pakking foretas med en ganske annen strenghet der enn her. Men selv bortsett herfra, er dog misforholdet alt for stort. All skyld kan ikke kastes på handelsmannen som vel har bragt den bestående ordning i gang; men det er ikke d e r e s sak alene å få forholdet endret. Enkelte handelsmenn h a r forsøkt å få satt en fast pris når de mottar varen. Men det er hittil strandet på fiskerens fordring: «Dersom prisen blir høiere, vil jeg ha tillegg», medens fiskeren har været uvillig til å gå med på handelsmannens motkrav: «Dersom prisen blir lavere, får du finne dig i nedslag». Ved en eventuell endring i dette forhold måtte akkorden naturligvis bli uten sidebetingelser fra nogen av partene».

Tiltross for at handelen i femåret 1871-75 i det hele hadde være tilfredsstillende, opviste særlig året 1872 nokså mange konkurser og akkorder, vistnok en følge av de forutgående dårlige tider. Som eksempler på arten av disse boers varebeholdninger anføres et par: Mandag 29. januar 1872 og følgende dage berammes auksjon i J. S.’s konkursbo i boets butikk og pakhus over «manufakturvarer, stentøi, gryter, baksteheller, ovner, sildegarnstråd, tett-tønner, pakk-tønder, fiskesalt, samt havgarn, båter, bordmaterialer, m. m. m.»

I B. J. A. s konkursbo avholdes auksjon i hans hus 27. januar 1872 over følgende: «mel, erter, såpe, tråd, knapper, bånd, fyrstikker, mål- og vektredskaper, fustasjer, fiskeredskaper og 1 færing m. m.»

25. mars averteres tvangsauksjon over sistnevntes våningshus nr. 149 «på Vigens grunn».
15. april tvangsauksjon over våningshus med grunn, tilhørende to eiere.
11. april tvangsauksjon hos C. E. J. over løsøre efter rekvisisjon av urmaker 0. M. J.
21. april tvangsauksjon for resterende brandkontingent over hus tilhørende 5 forskjellige personer, hvorav visstnok enkelte undgikk den truende kalamitet ved å innbetale det skyldige beløp.
30. mai 1872 tvangsauksjon hos en konditor over møbler.

Nu ja, listen er kanskje hverken bedre eller verre enn i andre år, men da byen dengang – før utvidelsen med Skaret, Istenes og Buholmstranda – bare hadde ca. 4000 innbyggere, vilde antallet av konkurser og tillyste tvangsauksjoner svare til det 4-5-dobbelte i våre dages Ålesund.

Som følge av de mange tillyste tvangsauksjoner i 1872, skrev en innsender i en av byens aviser bl. a.: «1871 var som bekjent et så magert og knapt år for de fleste næringsdrivende og arbeidere at man selv med beste evne ikke har kunnet prestere det fornødne til skatter og øvrige utgifter, ja, så magert og knapt at mange visselig ennu blir nødt til å la utpantede saker gå til auksjon, såfremt den skal skje i disse dage. Man tillater sig derfor å forespørre om der ikke på nogen måte kan utsettes 4-6 uker med auksjonsrealisasjonen, da fisket står for døren, og så vil vi håpe til vår Gud at sild og torsk om kort tid kommer til oss, og derhos at værliget tillater driften efter samme». Innsenderen, eller innsenderne, som kaller sig «a b & c» skriver som innledende bemerkninger: «Enhver må fuldelig innrømme at tålmodighet med inndrivelse av skatter er og har været tøiet hersteds i videste utstrekning, og man kan derfor ikke være vedkommende og ikke minst vår byfoged takknemmelig nok». Byfoged var dengang Chr. Fr. Brøgger. Bladets redaksjon, som visstnok også hadde en levende forståelse av pengeknappheten, henleder i en hale «vår ærede byfogeds og kommu. nestyrets opmerksomhet på ovenstående «opsats», idet det måskje lar sig gjøre under de i inseratet angivne mindre heldige omstendigheter for et kortere tidsrum å treffe en eller annen ekstraordinær foranstaltning».

Klippfisktørringen
vil gå raskt for sig, hvis det gode vær skulde vedvare en ukes tid til, skriver «Aalesunds Blad» 8 mai 1872. Forhåpentlig slo ønsket til, for 10 dage senere leser vi følgende notis: Klippfiskmottakingen foregår daglig under opsyn av hr. vraker Meyer, og samme dag, pinseaften 18-5, ekspedertes herfra de to spanske dampskib «Concordia», kapt. E. Velasco, og «Lorenzo» Joaquin Gorordo, med tils. 47 000 voger klippfisk. Den nye bergensdamper «Vøringen» kom hit 21. mai og avgikk til Spanien 2 dage efter, efter forlydende befraktet av Carl E. Rønneberg & Søn. Av en notis i «Aalesunds Blad» 1. juni 1872 får vi vite at «Lorenzo Semprun», som avgikk herfra pinseaften med 18 000 voger klippfisk, blev påseilet i den engelske kanal og måtte søke inn til Southampton for å reparere. Bladet tilføier: «Klippfiskmarkedet i Bilbao vil vel således neppe bli overfyllt nu da «Concordias» last er uten vesentlig konkurranse for det første».

Om tran- og ro gn markedet melder et telegram fra Bergen 1. juni 1872: «Især har t ran været gjenstand for god søkning. I de siste dage innrømmedes 13 spd. 84 sk. for brun, dels alene, dels sammen med medicintran til 14 spd. 36 sk. -Prisen for brun tran alene var 14 spd. Også i r o g n større forretninger. Vanskelig å tilfredsstille markedet til siste notering 9 spd. for lste sort med 10 % og 2nen sort til 5 spd.

Fisket i 1872.
Rimeligvis blev flere av de ovenfor omtalte tvangsauksjoner avlyst som følge av det gode fiske, som allerede fra årets begynnelse gjorde sine virkninger gjeldende. Omkring årsskiftet var der et meget rikt s t o r s i 1 d f i s k e oppe i Helgeland, og efterretningene herom blev på Sunnmøre og særlig i Ålesund mottatt med almindelig glede, da en større del av distriktets småfartøier var beskjeftiget i fisket deroppe. Gte januar melder «Aalesunds Blad» at der rimeligvis for byens regning til dato var saltet 15-20 000 tønner, som vilde «gi anledning til en iivlig vår». Dessuten hadde samtlige notlag herfra været heldige, og enkelte hadde ennog gjort en ualmindelig rik fangst. Om storsildfisket deroppe skrev «Bergensposten» 13. jan.: «Når nndtas at der ennu ved Selsøvik og i Åsvær henstår adskillige tildels meget rike notsteng, kan stor-sildfisket for denne sesong formentlig ansees endt. Totalsummen går op til 580 000 tønner. Mangel på kjøpere, tønner og salt ved omhandlede fiskevær (i Nordland, Senjen og Tromsø amt) er temmelig følelige, hvilket har gitt anledning til en før ukjent transaksjon, nemlig her på stedet (:):i Bergen) å kjøpe sild stående i not i Nordland. Mange, tildels store dampskip, er til det øiemed befraktet med tønner og salt, og flere søkes. Prisen for den fiskede sild har dreiet sig om 1 spd. a 1 spd. 24 sk. pr. måltønne. At kjøperne av storsild under disse forhold er tilbakeholdne, må synes naturlig, så meget mere som håpet om vordende vårsildfiske ikke overalt er ganske utslukket. Vistnok innskrenker fangsten sig ennu til kun nogen små kvanta nysild, og forresten kun til syner (av vårsild). I de første dage av uken omsattes nogen tusen tønner uganet storsild i n 1 o c o og pr. mars leveranse til 4 spd., likesom også nogen hundre tønner ganet omsattes til 4 spd. 12 sk. Idag bydes for uganet kun 3 spd. 96 sk. Av våre andre eksportvarer har kun rundfisk været gjenstand for nogen omsetning. Hollandsk sortement er betalt med 1 spd. 84 sk., samfengt og avensert 6 sk., idet der nu er innrømmet 1 spd. 42 sk. pr. vogn». I tilslutning til denne oversikt kunde «Bergensposten» av 27. jan. oplyse at storsildfisket i det store og hele kunde ansees for slutt, når undtas hvad der ennu kunde stå igjen i enkelte nøter. I den forløpne uke hadde Bergen såvel pr. dampskip som pr. seilfartøier fått en betydelig tilførsel av storsild, som dog ikke hadde bidratt til øket liv på markedet.

Det var sannsynlig at det var forventningen om det forestående vårsildfiske som øvet sin innflytelse som tilbakeholdende faktor.

Og at kjøperne var forsiktige, viste sig å være heldig nok. For vårsilden innfant sig snart i rikelig mengde. Ved midten av februar skrev «Aalesunds Blad» at sildefisket hadde slått meget godt til i Søndre Sunnmøre, og at det også var gode voner for de nærmeste dage. Derfor var alle sildespekulanter i uavbrutt virksomhet, på fiskeværene vrimlet det av båter, fartøier, tønner, og mengder av salt var forhånden. Telegrafen var sterkt optatt. Og bladet tilføier i sin lyse stemning: «Skulde dette velsignede vær – hvad der idag (14. febr.) er utsikt til fremdeles vedvare nogen dage, vil vårt sted og Sunnmøre i det hele få et stort opsving. Kommer så torskefisket til å slå til, noget der ikke er tvil om i så udmerket vær som nu, er vi så noget nær kommet op på bakken og kan fortrøste oss til at forholdene snart blir som i vår bys velmaktsdage».

På en enkelt dag en uke senere kom ikke mindre enn 17 fartøier til Ålesund med usaltet vårsild fra Søndre Sunnmøre. 28. februar melder «Aalesunds Blad»: «Silden står under kysten og er fremdeles «tidig», hittil over 100 000 tønner, medens samme dag et telegram fra Flåvær oplyser at garnfisket for Sunnmøre antas å være slutt, at sjø- og seisprengning befryktes, at lås-optakning fortsettes, og at det blåser kuling av sydvest. Hvad vårsildfisket hadde å si for enkelte distrikter, vil fremgå av en oplysning i F. C. Kjærs bok, «Norske læger i det l9de årh.»: «Efter vårsildfiskets ophør blev distriktet omkring Florø meget forarmet, hvorfor distriktslægen i Kinn, Ude Jacob Høst, i 1880 blev nødt til å søke sig derfra».

Litt om sildegarn.
«Aalesunds Blad» skriver 21. febr. 1872: «Garnsilden faller nu fetere og større og er følgelig mere verd. Grunnen er at sildegarnenes masker nu bindes større enn før, fordi silden leveres på mål og ikke på tall. Rimeligvis har søringene derfor laget mere stormaskede garn, hvori den fyldige og fete sild kan netje sig og følge med setningen inn i båten, istedetfor under optrekningen å falle av, synke tilbunns og råtne og forpeste gyteplassene. Rimeligvis vil for eftertiden den i virkeligheten gode vare herfra ikke lenger på utenlandske markeder komme i miskreditt ved den tidligere med småmaskede søringsgarn opfiskede pinnetørre søringsvårsild».

Det hadde i flere år været klaget over de småmaskede garn. Således skrev «Møringen» på Ekset 25. febr. 1869: «Fra flere kanter klages over at sildegarnsmaskene efter de nugjeldende bestemmelser er for små. Når, som nu er skikk, silden kjøpes efter tall, vil salterne lide tap, da han ikke får sin tønne full for det som er betalt for å være en tønne. Før i tiden gikk det bare 480 sild i en tønne, men nu op til 550. Såvel i Bergen som i Stavanger har det været nedsatt kommisjoner herom. Stayangerne foreslår bestemmelser om større garnmasker, bergenserne derimot at silden skal kjøpes på mål. Derved vil man visselig også best sikre sig mot bedrag».

Hvad målekarets størrelse angår, blev det ved kgl. resolusjon av 28. oktober 1869 bestemt at karene til måling av vårs ild skulde være tønnemål, halvtønnemål og fjerdingtønnemål av form og dimensjoner som korntønnemål. De tidligere bestemmelser herom var blitt fattet ved kgl. res. av 13. desember 1851. Av en notis i .«Møringen» for 17. juni 1869 ser vi at Ole Hodne i Stavanger hadde kjøpt en liten dampbåt «Nytun» til en pris av 1500 spd., og at han tenkte å bruke båten under sildefisket i Nordland.

Sommerfisket
for Sunnmøre erklærer «Møringen» for slutt 9. septbr. 1869. I Søndre Sunnmøre var der da opfisket 18 000 tdr. til en pris av 2 spd. pr. tønne. «Det var en god hjelp for vårt distrikt i disse pinaktige tider», slutter bladet. En vårsildfisker skrev i slutten av januar 1869 et brev til «Møringen», hvorav hitsettes: «Efter en tung og motbørsam ferd kom vi hit (a: til Kalvåg i Bremanger) 23. januar.

Vi blev straks gledet ved beretninger om «gode utsikter»; men vår røynsle fra ifjor gjorde oss dog vantro. Vi måtte først prøve å få oss tak over hodet. Det var just ikke så lett. Den sydlige vind hadde ført megen almue hit i de siste dage, så der var få tomme rum. Kameratene mine og jeg fikk dog sistpå en kvist, 6 alen i hver kant, men knapt så høi under sperreklouven at en vaksen kar kan stå rett. Vi er her tolv mann, og det blir da ikke stort luftrum til hver. Bord, stol eller seng fins der ikke navn til. Jeg skriver disse linjer på lokket av et nisteskrin. Dette var nu om forholdene inne. Utenfor huset er det rent fælt. Tunet er en eneste dyp p01. Når vi kommer utom døren, går vi i søyle og lort langt op på leggen, og noget følger naturligvis med inn igjen også. Vi må undres over at sundhetstilstanden er såpas bra under slike forhold. Søndag 24. tok nogen til å sette garn. Presten Koren holdt gudstjeneste i kirken, og senere i uken bibellesning i et sjøhus her på havnen. Mandag tok nogen båter som hadde satt søndags kvelden op til 20-30 tønner. Men tirsdag og onsdag svarte garn. Og storm i resten av uken. Skal fisket i dette distrikt også iår slå feil, så blir det nød og elendighet her i distriktet, spår folk, for det berettes at det forløpne år var et stort trengselsår. Flere familier skal for å opretholde livet ha skilt sig med klær, husgeråd, ull, m. in., og dessuten fortelles som sant at flere er blitt sengeliggende av sult. Folket her klynker og klager og ser de kommende dage og tider imøte med mismot i hu».

Torskefisket.
Som kjent, skulde torskefisket begynne ved Kyndelsmess, 2. februar, og slutte ved Marimess, 25. mars. Herom skriver «Aalesunds Blad», i en redaksjonell artikkel lørdag 13. januar 1872: «Det har i lengere tid været en blandt kyndige folk herskende mening at fiskerne henger altfor meget i det tilvante med hensyn til fiskets begynnelse og avslutning. Vi sikter her nærmest til torskefisket. I de allerførste dage av februar samles fiskerne her i byen for å reise videre til de forskjellige steder hvor de skal ligge tilhuse. Det tør imidlertid nok være temmelig sikkert at man ved å forberede sig til å begynne fisket så sent, og næsten uten undtakelse reise hjem fra fisket når Marimess er kommet, går glipp av verdier som man vilde innvinne ved en mindre vedhengen ved gamle vedtekter, og ved å bruke en større omsikt. Hvad nu specielt angår fiskets begynnelse, som fiskere av den gamle skole ingenlunne finner rimelig før 2. febr. er over, eller ennog senere, så tør man iår og i de siste dage allerede ha fått beviser på at torsken allerede h a r innfunnet sig utenfor kysten, i den omstendighet at nogen båter har forsøkt med dypsagn og line, og har fått 60 -80 stk, torsk pr. båt».

I en artikkel i samme blad av 3. febr. 1872, skrives om samme emne: «Som vi ved en tidligere notis i bladet antydet, er fisken allerede tilstede, før fiskerne efter gammel vane møter frem i begynnelsen av februar. Inntil slutningen av forrige uke var der både nordenfor, søndenfor og her utenfor kysten blitt opfisket ikke så ubetydelig. På Nordøyene og spesielt på Fjørtoften skal der innen nevnte tid være fisket op til 800, 900 og 1000 fisk på flere båter. Man måtte, da båtlagene ikke var fulltallige, slutte sig sammen og danne provisoriske lag for ikke å gå glipp av en fortjeneste som kom like op i hendene på dem. Efter forlydende skal også storsild i flere dage i store stimer ha søkt inn under Nordøyene.»

Om torskefiskets forløp skriver «Aalesunds Blad» 10. febr.: «På grunn av det rike fiske nordenfor som har lagt beslag på snart sagt alle krefter, har en stor del av de fiskere som ellers pleier å delta i fisket her utenfor, hittil været sysselsatt ved fisket nordenfor. Som følge herav deltar med et rundt tall 100 fiskere færre i torskefisket på Sunnmøre iår enn ellers. Denne omstendighet har bidratt til at rorslønnen for sjølfostringer her i byen er steget betydelig, idet der i de siste dage ikke har været pruttet på 30 spd. for en almindelig rorskarl. Med hensyn til selve fisket, da har dette for de færre båters vedkommende som hittil har brukt garn, været mindre betydelig, medens fisket med snore og line, skjønt mindre vesentlig, allerede enkeltvis har været heldig. For garnbrukets vedkommende har nok fisken ennu ikke søkt bunn (<botna»), så der hittil hovedsakelig kun har været brukt line og dypsagn». Og bladet fortsetter 14. febr.: «Med hensyn til torskefisket, er garnfisket begynt for alvor, og man hadde igår i det hele fisket særdeles godt. Med snore og line har det derimot været mislig. En av garnbåtene kom igår inn med 867 stk. torsk. Garnene blev satt iforgårs». Samme blad 17. febr.: «Fisket er fremdeles godt. Det kan med rette kalles rikt. En ualmindelig rørelse på næsten alle våre brygger gir vår lille by et arbeidssomt, livlig og muntert utseende. Disse omstendigheter skaffer ikke alene den fattige arbeider en god fortjeneste, men borger også for at vår driftige og i fiskeribedriften omsiktsfulle handelsstand kommer til å gjøre det særdeles godt i inneværende fiske. Innkjøpet av sild var så billig at salterne absolutt må tjene godt, og silden må bli prima vare av hensyn til den hurtige nedsalting. Likeså torsken, hvorav der i almindelighet daglig kommer full last i båter og skjøiter. Salting av sild og torsk innskrenker sig ikke alene til de almindelige saltere og mektigere menn her på stedet, men også småfolk har i år mannet sig op til å delta i bedriften. – «Lodden» kom igår inn på havnen med 10 lastede sildefartøier på slep søndenfra, medens flere farteier er under opseiling. Istedetfor «Erknø», som mistet propellen på inntur til fjordene, kom dampkanonbåten «Rjukan» for å slepe fartøier. Dessuten sørget direksjonen for «Det søndmør-romsdalske dampskibsselskap» for at et lite dampskip «Kvik» kom fra Trondhjem som reserveskip (D: som fjordabåt) ».

20. febr.: «Både skjøiter og båter driver fremdeles et rikt fiske. Man kan si at Borgund-fisket er begynt.
28. febr.: Rimeligvis nu opfisket 3 millioner skrei.
2. mars: Allerede fornemmelse av skrei i Borgundfj orden. Godt håp om at det bekjente gamle Borgund-fiske også vil slå til i år.
27. mars: Vintertorskefisket ansees endt, og fiskerne har mot helgen begitt sig til hjemmet. Opfisket 3% million fisk, som gir 220.000 voger klippfisk, 10 000 tdr. lever og 8000 tdr. rogn. Mottakelsen av rognen vedlikeholder livligheten i vår by, og vi har efter innbydelse fra handelsforeningen atter vår kjære Gert Meyer fra Bergen som vraker. – - Det har allerede under den stedfunne vraking vist sig at der av flere båtlag og under levering til forskjellige kjøpmenn har været lagt an på å fare med fusk. Det forekommer oss at handelsforeningen her måskj e kunde finne anledning til underhånden iallfall å gjøre vedkommende båtlag opmerksom på følgene av en sådan fremgangsmåte i gjentakelsestilfelle.

Om agnsild.
«Aalesunds Blad» 20. jan. 1872: «En fisker ved navn Bang har for nogen dage siden kjøpt et lås av mindre blandingssild med forsett å la dette bli stående og efterhånden bli benyttet som agnsild under torskefisket. Skulde et heldig værlig inntreffe under den sedvanlige tid for fisket, og skulde fremfor alt Borgund-fisket også iår slå til som ifjor, er der ingen tvil om at hr. Bang både vil gavne sig selv, andre fiskere og det nærmeste distrikt ved til enhver til å kunne skaffe agn for snore- og linefiskere. I forrige uke, da det tildels var meget trangt for agnsild, blev enkeltvis en tonne mussesild utbragt til 16 spd.»

Om rorskarer og fiskens behandling.
Eldre folk husker den livlige tid omkring Kyndelsmess, da unge mannskaper fra landdistriktene strømmet inn til byen for å få sig «ror». Ordet betyr «roning», og det skal være visst at de fikk bruke årene, dersom vinden loiet av. Den lange opøving i ro-kunsten, som hadde foregått i flere tusen år, hadde bidratt til å gi fiskerne her på Vestlandet en sterkt utviklet overkropp, en kjensgjerning som også blev lagt merke til på ekserserplassene, når vestlendingene kom sammen med de mere lettvinte fjellbygger. Klædt som fiskerne var i stive skinnklær og tunge sjøstøvler var de til daglig, som ventelig var, ikke så svært rappe i fotlaget, undtagen når det ryktedes at det var godt sjøvær – da kan det nok hende at fottene fikk fart.

En forlengst avdød borger pleiet å si at når han tidlig om morgenen blev vekket av rorskarenes skritt i gaten, kunde han på forandringen i tempoet sikkert vite at byen var i utrorens tegn.

Som et lite minne fra disse gode, gamle dage, da motorog dampkraft var ukjent i fiskebedriften’) hitsettes en redaksjonsartikkel i «Aalesunds Blad» fra 3. febr. 1872: «Februar er kommet, og der har i de siste dage som følge av rorskarenes ankomst som sedvanlig været en anselig menneskemasse i byens gater. Den egentlige samling av disse fiskere fant sted onsdag aften (31. januar), da dampskipene både fra fjordene, Søndre Sunnmøre og nordenfor var ankommet. Under sådanne omstendigheter er der en sporgen og tingen uten ende. De som skal holde båt for egen regning og må ha fornødent mannskap, fremmoter gjerne til underhandling med mørke utsikter for fisket for å få betinget rorslonnen så rimelig som mulig, og de utingede, ledige unge menn følger naturligvis en tilsvarende politikk og møter frem med sangvinske forhåpninger om fisket for å drive rorslonnen op. Hvad denne angår, blir den efter forlydende gjennemsnittsvis fra 12 til 17 spd. med kost og tildels skinnklær. Og hvad på den annen side utsiktene for fisket angår, da beror jo – for Sunnmorsfiskets vedkommende – alt ene og alene på været og et dyktig og driftig båtmannskap, da her utenfor kysten på denne tid utover, og langt senere, aldri er nogen mangel på tilstrekkelig fisketyngde under land. Her spørres bare om foretaksomhet, driftighet og gode redskaper, og markedene vil alltid finne den sunnmørske fisk ikke alene som den der tidlig avskipes, men også som den fineste og beste vårt land, og måskje noget land, har å opvise, når en god behandling er blitt den til del. Hvad dette siste angår, så har vår bys handelsforening allerede tidligere med kraft tatt sig av saken, og det tør håpes at dens anstrengelser for at den sunnmørske fisk skal bli betalt efter sitt virkelige verd i forhold til andre og ringere torskesorter på de utenlandske markeder, omsider vil krones med hell. For fiskebondens vedkommende vil vi fremholde det som en nødvendighet og en stor klokskapsregel såvidt mulig å sørge for en omhyggelig og hurtig tilvirkning av fisken ‘). Den fisk som nogen av våre mere fremskredne kjøpmenn selv innkjøper i rå tilstand, og som de på den aller omhyggeligste måte selv virker, salter og tørker, vil bli en slem konkurrent med sådan fisk som man i tidligere dage mottok fra fiskeværene, og fiskebøndene må absolutt følge med og i det hele gjennemføre en sådan behandlingsmåte som vår handelsforening gjentagende har anbefalt ved rundskrivelser. Man bør også huske på at en omhyggelig vraking herefter fremdeles vil finne sted».

Fartoier.
I løpet av 6 dage 31. jan. til 5. febr. 1872 – ankom til Ålesund i anledning av torskefisket ialt 6 dampskip, 35 jakter, 9 skjøiter, 3 galeaser, 2 slupper og 1 koff. Av skjøitene var der 2 svenske fra Kongshavn i Båhus, nemlig «De tvende Familier», sk. M. Anderson, og «Sverige», sk. 0. Carlson.

I b a n k f i s k e t deltok i 1872 følgende syv svenske skjøiter, samtlige fra Marstrand: James Dickson, Nordkap, Napoleon, Kronprinsen, Prins Oscar, Statsråden og Grey Ehrensvård.

Kristian Bugge  -  “Tidsskrift for Sunnmør Historiske Lag 1927″

Denne reisen har selvfølgelig ikke fått samme oppmerksomhet som kryssingen av Atlanteren, og den har ikke vært omtalt tidligere i det som er skrevet om Brudeeggets historie. Det var i Søndmørsposten 9. mars 1908 at det ble kjent at kaptein Ole Brude skulle ut på ny seilas. En nyprodusert «Uræd» skulle settes på vannet.

Etter den vellykkede Atlanterhavsferden høsten 1904 og Brudes hjemkomst i 1905, var arbeidet startet med å søke å sette Brude-egget i produksjon. Det ble startet et selskap, A/S Brudes Redningslivbaad «Uræd», som skulle produsere og selge det nye livredningsmiddelet. I styret satt Brude selv og skipsreder reder Paulus A. Musæus i Ålesund samt skipsrederen Ivar An. Christensen i Haugesund. Denne Christensen var forresten den første som anskaffet seg en «Uræd», til sin båt «Dronning Maud». Varamenn til styret var ålesunderne P. Th. Sandborg og Jens Stenvaag. På generalforsamlingen i januar 1907 ble det opplyst at det var tegnet aksjer for kr. 47000, derav kr 11000 utenbys. På det tidspunkt hadde selskapet skrevet kontrakt med et verksted i Bergen om produksjon av livbåten. I første omgang skulle det levere 10 båter.

Forventninger
I slutten av mars 1907 har Bergens Aftenblad et meget anerkjennende oppslag om Brudes livbåt. Den anbefales innført på så mange skip som mulig. Det blir opplyst at den første vil bli ferdig fra Mjellem og Karlsen mekaniske verksted i midten av april og at den da skal prøves ute ved kysten. Dessuten får vi vite noe om salget: «Følgende rederier har til sine skibe bestilt en eller flere af Brudes redningsbaade: P. Hamre, H. Kuhnle v.b. Ohe & Lind, Bergh & Helland, Sundsvold, Jacob Christensen, Lorentz Christie, alle i Bergen, samt P. A. Musæus, Aalesund og Ivar An. Christensen, Haugesund.».

På denne tiden var der store forventninger til den nye farkosten. Markedsføring var viktig. Roald Amundsen var i Bergen i april 1907 og han besiktiget da redningsbåten. Han uttalte at dersom han selv skulle føre nye ekspedisjoner med skip ville han absolutt ha med en båt av denne type, «da han ansaa den for den bedste, der hittil er præsteret paa redningsvæsenets omraade», som avisene siterte ham på.

16. mai 1907 gikk den første nye «Uræd» på vannet hos Mjellem og Karlsen, under påsyn av mange sjøfolk, redere og andre interesserte. For å demonstrere dens fortreffelighet ble den sjøsatt fra et tyve fots høyt stillas. «Etter den lille luftfart duvet den let og fint paa vandet», heter det i en avisomtale. Mast og seil ble satt opp og det gjordes et par bauter utover fjorden. Båten var lett og villig å manøvrere. Med innredning veide båten ett tonn, og den hadde plass til ca. 20 personer samt proviant for lengre tid.

Et år senere var livbåten tatt i bruk av noen. Bergen Aftenblad (30. april 1908) forteller om en demonstrasjon av Brudeeggets fortreffeligheter i Amble i England. Det var føreren av D/S «Baltic» av Bergen, Hagb. Torjusen, som demonstrerte hvordan redningsbåten mestret de vanskelige forholdene ved havneinnløpet til Amble. Flere norske, danske, hollandske og engelske skip lå værfaste i havna da det skjedde og hundrevis av tilskuere betraktet begivenheten. Selv ikke losbåten våget seg ut. «Imidlertid krydset «Uræd» ut og manøvrerede slik i bølgerne, at det var en fornøielse at se derpaa. Den laa ikke mer end 5 streker fra vinden og stagvendte med en forbausende lethed, den nektet aldrig at stage og løp med utmerket god fart». Slik heter det i en beskrivelse av opptrinnet som ble underskrevet av fem norske, danske og hollandske skipsførere som var om bord i «Uræd». De ga alle båten sin aller beste anbefaling.

Etter hvert kom det også henvendelser fra utlandet, konkret fra Tyskland. Når den nå var satt i produksjon var tiden moden til å planlegge en markedsføring også der. Det skulle gjøres ved at kaptein Brude selv, med et nytt mannskap, skulle vise fram redningsbåten i sentrale havner i Europa. Musæus og selskapet søkte forbindelser og satte i gang med hjelp av departement og konsulære autoriteter. Musæus hadde bestilt den til D/S «Rundø». Senere skaffet han en annen til D/S «Herø». Foruten disse fikk Ålesundsbåten D/S «Giskø» også et Brude-egg om bord.

Brudeferden 2
Det var Bergens Tidende som i sine reportasjer kalte reisen for Brudeferden 2. Avreisen skjedde 20. mai 1908 fra Festningskaien i Bergen, naturlig nok fra byen der Brudes livbåt ble produsert. Det var første gang kaptein Ole Brude foretok en lengre reise med sin livbåt siden han krysset Atlanteren tre år tidligere. Bergens Tidende meddeler at besetningen består av tre mann: Brude, redaksjonssekretær i Norges Sjøfartstidende Ludvigsen og en ingeniør fra hovedstaden, kaptein Alf Blehr. Alle hadde en urokkelig tro på en lykkelig ferd, i følge avisen.

Båten var utrustet med proviant, vann og andre livsfornødenheter for flere uker, men man håpet å gjøre turen på en til to uker, avhengig av værforholdene. Planene før avreise var først å ta den til London, deretter Holland. Så til Le Havre og opp Seinen til Paris, der man ville vise «Uræd» for Pollockkomitéen (som utdelte store pengepremier). Siden nordover til Hamburg, Bremen og muligens København. Uvisst av hvilken grunn nevner ikke avisa at ålesunderen Jens Stenvaag også var med på turen. Søndmørsposten omtale av Brudes innsats for redningssaken er utelukkende positiv og avspeiler den enestående interesse Brude og arbeidet hans ble fulgt med i Ålesund. Det gledet nok mange da Smp medddelte den 4, juni at Ålesunds-båten «Sigurd» hadde rapportert til konsulatet i Hull (ved ålesunderen, konsul Brekke) at de hadde talt med mannskapet på «Uræd». Dette ble meddelt fra konsulen i telegram til P. A. Musæus.

Den 15. juni melder avisa at det snart ville komme billeder fra Brudes Londonferd til Ålesund. Håkon Iversen, innehaver av Grand kinematograf hadde mottatt telegram fra Brude i London, om at billeder var avsendt. De ville bli vist i kinolokalet så snart de var mottatt. I London ble båten inspisert av Board of Trade og funnet utmerket, men institusjonen kunne ikke uttale seg om den før den ble tatt i bruk på engelske fartøy, noe man håpet skulle skje med det første.

På seilasen fra London til Rotterdam ble «Uræd» satt på sin største prøve under Brudeferden 2. Det var seilasen over Bengaarden, utenfor Rotterdam. Det er en langstrakt banke med kvikksand, hvor mange skip har endt sin reise. Ved lavvann er der mange steder ikke mer enn 2 fot vann, og det er brott i brott hele veien. Over denne banke ble livbåten puffet av sjøen uten vanskeligheter, noe som vakte stor oppsikt i sjøfartskyndige kretser i byen, kunne Brude fortelle.

«Uredd» på landtur
Direktør Stenvaag som hadde fulgt båten fra London til Rotterdam førte «Uræd» over land fra Rotterdam til Haag, hvor den skulle vises i en større utstilling. Turen skjedde på en alminnelig lastevogn trukket av en hest. Der sto «Uræd» avstøttet og godt surret med det norske flagg i bauen og Stenvaag i det akterske mannehull til rors. Tusenvis av mennesker så den gjennom byens gater. «Efterhvert som den kom opover i byen, strømmet folk til vinduer og dører for at se «Uræd» og med huen i haanden sat Stenvaag og hilste til alle sider, begeistret over å være betroet førerposten op til Haag». Etter sigende var turen over land en større påkjenning for Stenvaag enn sjøreisen fra London. Brude og Blehr tok toget.

Fra Haag gikk turen tilbake til Rotterdam der kaptein Torgersen på «Iris» satte båten på vannet etter å ha malt og oppusset bunnen. Deretter ble egget buksert til Blak, midt i byen, opp gjennom kanalene. Tusener av mennesker besøkte båten, men bare et fåtall fikk komme om bord. De to første dagene var reservert for redere og skipsinteresserte. De største redene i byen og flere lands generalkonsuler besøkte båten. Disse, samt mange kapteiner på båter som går i fast rute på Rotterdam, skrev sine navn inn i «The Visitors Book». Mange hadde sett hvor fint båten manøvrerte på reisen til Rotterdam.

Jens Stenvaag vendte tilbake til Ålesund 26. august og ga i den anledning uttrykk for at reisen med «Uræd» nok ville gagne foretaket i stor grad. Man hadde i de forskjellige land lykke med å få de riktige folk i tale, Livbåten hadde overalt, både i presse og hos publikum og hos sjøfartsautoritetene, vunnet smigrende oppmerksomhet. Stenvaag mente at litt etter litt ville båten smyge seg inn på den plass den skulle. Reisen var i enhver henseende vellykket.

Den 8. sept. meddeler Smp at en særdeles fornøyd Brude var kommet hjem til Ålesund. Turen hadde bidratt til at man i utlandet i høy grad var blitt oppmerksom på livbåtens fortrinnlige egenskaper. Båten hadde også denne gang selvfølgelig vist seg utmerket i sjøen, kunne Brude fortelle. Den største gjennomsnittsfart pr. døgn hadde vært 7 og en halv mil. Slutten av historien er velkjent. Det var ikke mange livbåter av Brudes oppfinnelse som ble laget. Noen steder nevnes tallet 10 og andre steder 20. Noen salgssuksess ble livbåten altså ikke. Ole Brude selv tok med seg sin mor og utvandret til Amerika.

Førstepremie
Den 2. september 1908, mens Brude var på vei hjem, melder Søndmørsposten at det norske konsulatet i Paris har sendt telegram om at Brudes livbåt har fått den franske presidents premie ved livredningskongressen i Nantes. Vi kan ikke se bort fra at denne hedersbevisningen er et resultat av Brudeferden 2 som introduserte «Uræd» i Frankrike.

Tre måneder senere, den 5. november, meddeler avisen at førstepremien – en vase med diplom – er ankommet Ålesund. Den ble gitt av «Congres international de Sauvetage d’Hygeene et de Secureté maritimes». Det gis en grundig beskrivelse av premien: «Vasen er av det berømte Sevres porcelæn indlagt med små figurer – blade og sommerfugle – i guld. Det er selvfølgeligt finfint arbeide, og vasen ser rigtig nydelig ud ved nærmere betragtning; men ingen – udenfor kjendere – skulde tro, at den er saa kostbar, som ganske sikkert er tilfældet. Til rettledning kan nævnes, at 2den premie bestod av et sølvservice til 2000 francs værdi. Fabriken, som har leveret vasen, tilhører den franske stat. Tegningen og mønsteret til saadanne vaser er udferdiget av fremragende kunstnere og blir kun benyttet til ét eksemplar, saa der ikke blir to helt likedanne . Det er altsaa sjeldne – man kan sige fyrstelige – luksusgjenstande. Æren ved at faa en saadan pris er selvfølgelig stor. Fordelen derved faar man tro kommer bagefter, i form av mange bestillinger paa baaten. For tiden er det dog for trykkende tilstande paa skibsfartens omraade til, at der kan være større forretninger at gjøre. – En ting skulde man ialfald tro, prisen bidro til, og det er, at hr. Brude kan faa Pollock-prisen, som efter sigende skal bli utdelt med det første, og som bestaar i klingende mynt»

I slutten av denne artikkelen aner vi bakteppet for at Brudes livbåt ikke ble satt i videre produksjon, nemlig nedgangstidene i skipsfarten. Pollockprisen, en av samtidens store økonomiske hedersbevisninger som kunne ha skapt et økonomisk grunnlag for produksjonen av «Uræd», ble ikke Brude til del.

I 1909, etter at Brude hadde reist til Amerika, melder Søndmørsposten at noen innbyggere i St. Louis County i Minnesota har gitt hjemstedet sitt navnet Brude. Det skjedde i respekt for den bragd Ole Brude hadde utført på sin reise over Atlanteren. Ole Brude var selv tilstede ved markeringen av det nye navnet, forteller avisen.

Artikkel av Kjell Skorgevik fra “Årbok for Sunnmøre 2004″

Begge labyrintane skil seg frå andre nordiske labyrintar ved at dei er bygde nær tusen meter over havet. Det vanlege har vore at slike labyrintar vart bygde på flate strandliner ved sjøen.

Dei næraste steinlabyrintane finn ein langs Finnmarkskysten og på Kolahalvøya, på Hvaler i Østfold og mange langs den svenske austkysten i Bottenviken og elles langs Østersjøkysten. Vidare finst det labyrintar nær sagt på dei fleste kontinent jorda rundt. Det typiske for nordiske labyrintar er at dei er bygde av stein. Både i Danmark og på Dei Britiske Øyane t.d. finn ein og torvlabyrintar.

I andre bandet av Vartdalssoga er Vartdalslabyrintane omtala som bronsealderminne. Redaktøren Ivar Grøvik skriv at det var ingen på Vartdal i første halvdel av 1900-talet som visste nemnande om labyrintane. I 1930-åra tok bygdefolk kontakt med sokneprest Karl Roald med tanke på å få fagfolk med arkeologisk kunnskap til Vartdal slik at ein kunne få vite meir kva dei merkelege steinringane var for noko.

Les hele artikkelen i Årbok for Sunnmøre 2008

Grunnlagsmaterialet for denne artikkelen er først og fremst gjenstandsfunn fra kaupstaden som kan ha hatt tilknytning til fiske og annen utnyttelse av marine ressurser, men også funn av rester etter kaier, sjøhus og andre konstruksjoner som viser virksomhet i tilknytning til sjøbruk. De arkeologiske funnene vil bli supplert med skriftlig og etnologisk materiale fra senere tid for å sette funnene inn i en videre ramme. Med utgangspunkt i det arkeologisk funnmaterialet ønsker jeg å belyse oppkomst og utvikling av det første kommersielle fisket og omsetning av fiskeprodukter. Spørsmålet er om rester av fiskeutstyr og fiskebein som er funnet under utgravningene i Borgund, kan belyse fiske og fiskemetoder som har vært brukt på Nordvestlandet i middelalderen. Et av de spørsmålene som søkes belyst, er om fisket begrenset seg til den grunne, beskyttede Borgundfjorden eller om en alt tidlig i middelalderen begynte å fiske på store dyp ute i Atlanterhavet. Videre skal vi se om den sjøorienterte bebyggelsen kan fortelle noe om fiske og handelsvirksomhet og kaupstadens rolle som senter for slik virksomhet. Dette kan gi et innblikk i betydningen av fiske og omsetting av fiskeprodukt som oppkomst og vekstfaktor for middelalderkaupstaden. Her skal vi se om det var spesielle aktører i distriktet som sto bak og dominerte i fisket og handelsvirksomheten.

Den eldste bosetningen på Nordvestlandet, fra isen slapp taket for 10-12000 år siden, viser en klar ytterkyst-lokalisering. Fiske og fangst av sjøpattedyr, senere kombinert med fe- og åkerbruk hadde gode vilkår her og har vært ryggraden i landsdelens næringsliv fra den eldste tid. I bortimot tusen år har også kommersielt fiske og omsetting av fangst- og fiskeprodukter formet næringsliv og bosetning. Fisk må ha vært en svært viktig matressurs i middelalderen, – ikke minst på grunn av de katolske fastedagene som utgjorde så mye som en tredjedel til en halvpart av året. I fastedagene var  det ulovlig å spise kjøtt, mens fisk kunne man spise (Christoffersen og Porsmose 1996:168).
Sunnmøre er gjennomskåret av dype fjorder, noe som gjør at de fleste bygdelag har tilknytning til sjøen. Dette ga et fortrinn idet de aller fleste lett kunne utnytte resursene i hav og fjord. Samtidig var sjøvegen den viktigste kommunikasjonsåren, både for lokal samferdsel og for kontakten med omverdenen. Det er ikke uten grunn at landsdelen har fått navnet «Møre» = havlandet, mens selve landet vårt nettopp har fått sitt navn Nòregr, etter «Nordvegen» – vegen mot nord, det vil si skipsleia langs kysten.
Så langt tilbake vi har kunnskap om det, har sunnmørsbøndene, både ute på øyene og inne i fjordene, tatt del i fiske, enten det nå var fiske i fjorden til det daglige forbruk, eller gjennom deltakelse i de store sesongfiskeriene langs kysten og ut mot den fiskerike Storegga, 100 km ute, der den grunne kontinentalsokkelen stuper ned mot de store dypene i Atlanterhavet. Bosettingsmønsteret i forhistorisk og historisk tid, viser en tett befolket ytterkyst med mer sparsom bosetning innover i fjordene (se bl.a. Solberg 1976:11).

De gode jordbruksmulighetene på ytterkysten av Sunnmøre, samt sjøen og ressursene her, var viktige faktorer i valg av bosted. Endringer i teknologi, kunnskap om sjø, farvann og marine ressurser har derfor bestemt de store trekkene i utviklingen av bosettingsmønsteret i denne landsdelen. 1100-tallet var en viktig tid for handelsutviklingen i middelalderen. Da startet for fullt den ekspansjonen i nordeuropeisk fjernhandel som enkelte historikere har kalt «The commercial revolution of the middle ages» (Lopez 1971). Vareomsetning økte sterkt og nye vareslag kom til. Massevarer som korn, trelast, tøyer og fiskevarer dominerte stadig sterkere i forhold til de tradisjonelle luksusvarene. Bonde- og jordeierkjøpmenn ble gradvis erstattet av profesjonelle bykjøpmenn (Nedkvitne 1983:16). Fisk og fiskeprodukter ble den første og viktigste masse-eksportvaren fra Norge. Med den kommersielle tørrfiskproduksjonen fra omkring 1100 fikk Norge en eksportvare med et større europeisk marked. Fram til 1600-tallet dominerte tørrfisken, såkalt «Bergensfisk», norsk utenrikshandel (Dyrvik 1979). Sildeproduksjonen i middelalderen var imidlertid ikke større enn til å dekke bøndenes eget behov. Tilgangen på salt må ha vært en flaskehals i sildetilvirkningen i middelalderen som i senere tid. Kvalitetssild ble faktisk importert. I 1553 sies det å være gammel sedvane at hanseatene solgte sild på Bryggen i Bergen (Nedkvitne 1988:471-2).

Verdien av fisk som eksporteres fra Møre og Romsdal er i dag like stor som for hele Nord-Norge til sammen. Det er starten på dette «fiskeeventyret» denne artikkelen skal handle om.
Les hele artikkelen i Årbok for Sunnmøre 2008

I denne situasjonen måtte britene bygge opp en etterretningsvirksomhet for å orientere seg om hva som skjedde i det okkuperte Europa. Britene ønsket dessuten gjennom sabotasje å undergrave den tyske autoriteten innenfor tyskkontrollert område. Man opprettet derfor den 19. juli 1940 Special Operation Executive (SOE). Organisasjonen hadde sitt grunnlag i avdelingene Electra House, MI(R) og SIS D-section som ble dannet i 1938. SOE ble oppbygd for etterretningsvirksomhet og det man kalte for ”indirect strategy”. Målet var å arbeide bakom fiendens linjer ”to set Europe ablaze”. Den del av SOE som ble opprettet for operasjoner i det okkuperte Norge fikk navnet Norwegian Independent Company No. 1 (NORIC).6

Etter slaget ved Stalingrad og El Alamein 1942-43 var det Tredje rike på retrett. Utover høsten 1943 ble det tydelig for de engelske myndighetene at krigen kunne gå mot en vilkårsløs seier. Den 18. oktober 1943 sendte den allierte overkommandoen (SHAEF) direktiv til ledelsen for Special Forces om at de skulle innlede planleggingen av jernbanesabotasje i Norge, men ingen ordre om angrep måtte gies av noen annen enn SHAEF.7 Mens invasjonen av Normandie ble planlagt, vendte en også blikket mot Norge, der 380 000 tyske soldater var stasjonert, i et land der all militær motstand allerede var slått ned alt sommeren 1940. Dersom det kom en invasjon i Vesteuropa, ville det være en klar fordel for de allierte styrkene om disse soldatene ikke kunne anvendes i invasjonsforsvaret på kontinentet, men ble bundet i Norge så lenge som mulig. Dette kunne en oppnå gjennom sabotasje i landet.8 Beslutning ble tatt om at man skulle sende grupper fra Kompani Linge (NORIC) til Norge for å forberede sabotasjene, men disse ble beordret til å holde sine posisjoner til det ble gitt videre ordre. Posisjonene holdt man til juni 1944 da det kom nye ordre. Kompani Linge fikk i oppdrag sammen med Milorg ”å beskytte vitale norske interesser mot tysk ødeleggelse, og å opprettholde ro og orden”.9

Etter invasjonen tok man så igjen opp spørsmålet om sabotasje i Norge. Denne gangen var det sjefen for det britiske Coastal Command som mente at når man ødela den norske jernbanen ville tyskerne bli tvunget til å anvende sjøveien for å transportere troppene sine. Dette skulle være til de alliertes fordel siden de på denne tiden hadde øket kontroll over Atlanteren og den britiske kanal. Man skulle altså kunne gjennomføre angrep til sjøs eller gjennom flyangrep. SHAEF stod inntil videre fast ved sin beslutning om ikke å la de norske troppene gå til aksjon hvilket står omtalt i en rapport fra SHAEF den 15. juni 1945.10

Den 25. oktober 1944 rykket sovjetiske tropper inn over grensen til Norge i Finnmark. Tyskerne retirerte og inntok nye stillinger i Vest- Finnmark. De anvendte den brente jords taktikk så langt det gikk. Hele Øst-Finnmark ble ødelagt og nordmenn i dette område ble forflyttet sørover (i selve verket handlet det om tvangsdeportering).11

Ved samme tidspunkt framsatte tyskerne krav om at 220 jernbaneansatte skulle forflyttes nordover for å bistå tyskerne i de omfattende jernbanetransportene som fant sted. En vegring fra norsk side ville innebære represalier mot det norske folket. Samtidig ville ikke nordmennene bistå tyskerne og det ble sendt forslag til London om å gjennomføre en sabotasjeaksjon mot Nordlandsbanen. London sendte beskjed om at slike aksjoner ikke skulle gjennomføres.12

Hos Hjemmefronten ble dette oppfattet som en svært merkelig beslutning. Man antok at regjeringen og Forsvarets Overkommando (FO) ikke var klar over den sterke folkeopinionen som hadde oppstått i Norge mot den tyske deporteringen. Koordinasjonskomitéen, en del av ledelsen innenfor Hjemmefrontbevegelsen, skrev derfor et brev til regjeringen i London den 22. november 1944 der hjemmefrontlederne foreslo et angrep.13

Senhøstes 1944 tok saken en ny vending. De allierte styrkene beveget seg nordover fra Frankrike og russerne hadde hatt framgang på østfronten. I Tyskland begynte man å legge planer for en motoffensiv med de 21 divisjonene som var igjen av reservetroppene.

I oktober lot Londonregjeringen, sammen med Special Forces Headquaters (SFHQ), meddele den britiske ledelsen at det i den nærmeste framtid ville bli vanskelig å opprettholde moralen og disiplinen blant norske motstandsmenn. Det ble derfor besluttet den 26. oktober at et mindre antall aksjoner skulle settes i verk så snart større tyske tropper
begynte å bevege seg ut av landet.14 Overkommandoen for de allierte styrkene skrev til Special Forces HQ:

”Vi har ikke endret standpunkt med hensynt til forholdene i Norge, men godtar likevel Deres råd om begrenset aktivitet. Da det nå er kjent at fienden trekker en del av sine tropper ut av Norge, er vi enige i planen om noen mindre angrep mot passende mål langs hovedlinjene. Vi ber Dem påse at angrepene ikke overskrider det minimum som er nødvendig for å opprettholde styrkenes moral. Vi foreslår at aksjonene blir konsentrert om strekningen Oslo-Bergen og linjene Oslo-Trondheim. Linjen Oslo- Trondheim via Dombås bør få prioritet.”

Ikke før den 5. desember fikk man ordrene fra SHAEF om å angripe samtlige jernbanelinjer i nord-sydlig retning som ble brukt av okkupasjonsstyrkene. Milorg og Linge-kompaniets kommandosoldater forberedte sine operasjoner. Man skulle nå aktivere de gruppene fra SOE/Kompani Linge som i lang tid hadde hatt i oppgave å kartlegge tyske troppebevegelser og sambandslinjer samt å forberede sabotasje. En av disse gruppene var Fieldfare.

Artikkel fra “Årbok for Sunnmøre 2005″