Vårtorskefisket i Borgundfjorden ved Ålesund er godt kjent gjennom historisk tid. Ved utgravningene i middelalderkaupstaden Borgund i 1950-70-årene ble det funnet redskap og andre gjenstander som fortalte om maritim virksomhet. Rester etter kaier, bygningskonstruksjoner m.m., i tillegg til kaupstadens beliggenhet, forteller at stedet særlig bygde sin eksistens på sjøvegs kommunikasjon og utnyttelse av ressursene i havet.

Grunnlagsmaterialet for denne artikkelen er først og fremst gjenstandsfunn fra kaupstaden som kan ha hatt tilknytning til fiske og annen utnyttelse av marine ressurser, men også funn av rester etter kaier, sjøhus og andre konstruksjoner som viser virksomhet i tilknytning til sjøbruk. De arkeologiske funnene vil bli supplert med skriftlig og etnologisk materiale fra senere tid for å sette funnene inn i en videre ramme. Med utgangspunkt i det arkeologisk funnmaterialet ønsker jeg å belyse oppkomst og utvikling av det første kommersielle fisket og omsetning av fiskeprodukter. Spørsmålet er om rester av fiskeutstyr og fiskebein som er funnet under utgravningene i Borgund, kan belyse fiske og fiskemetoder som har vært brukt på Nordvestlandet i middelalderen. Et av de spørsmålene som søkes belyst, er om fisket begrenset seg til den grunne, beskyttede Borgundfjorden eller om en alt tidlig i middelalderen begynte å fiske på store dyp ute i Atlanterhavet. Videre skal vi se om den sjøorienterte bebyggelsen kan fortelle noe om fiske og handelsvirksomhet og kaupstadens rolle som senter for slik virksomhet. Dette kan gi et innblikk i betydningen av fiske og omsetting av fiskeprodukt som oppkomst og vekstfaktor for middelalderkaupstaden. Her skal vi se om det var spesielle aktører i distriktet som sto bak og dominerte i fisket og handelsvirksomheten.

Den eldste bosetningen på Nordvestlandet, fra isen slapp taket for 10-12000 år siden, viser en klar ytterkyst-lokalisering. Fiske og fangst av sjøpattedyr, senere kombinert med fe- og åkerbruk hadde gode vilkår her og har vært ryggraden i landsdelens næringsliv fra den eldste tid. I bortimot tusen år har også kommersielt fiske og omsetting av fangst- og fiskeprodukter formet næringsliv og bosetning. Fisk må ha vært en svært viktig matressurs i middelalderen, – ikke minst på grunn av de katolske fastedagene som utgjorde så mye som en tredjedel til en halvpart av året. I fastedagene var  det ulovlig å spise kjøtt, mens fisk kunne man spise (Christoffersen og Porsmose 1996:168).
Sunnmøre er gjennomskåret av dype fjorder, noe som gjør at de fleste bygdelag har tilknytning til sjøen. Dette ga et fortrinn idet de aller fleste lett kunne utnytte resursene i hav og fjord. Samtidig var sjøvegen den viktigste kommunikasjonsåren, både for lokal samferdsel og for kontakten med omverdenen. Det er ikke uten grunn at landsdelen har fått navnet «Møre» = havlandet, mens selve landet vårt nettopp har fått sitt navn Nòregr, etter «Nordvegen» – vegen mot nord, det vil si skipsleia langs kysten.
Så langt tilbake vi har kunnskap om det, har sunnmørsbøndene, både ute på øyene og inne i fjordene, tatt del i fiske, enten det nå var fiske i fjorden til det daglige forbruk, eller gjennom deltakelse i de store sesongfiskeriene langs kysten og ut mot den fiskerike Storegga, 100 km ute, der den grunne kontinentalsokkelen stuper ned mot de store dypene i Atlanterhavet. Bosettingsmønsteret i forhistorisk og historisk tid, viser en tett befolket ytterkyst med mer sparsom bosetning innover i fjordene (se bl.a. Solberg 1976:11).

De gode jordbruksmulighetene på ytterkysten av Sunnmøre, samt sjøen og ressursene her, var viktige faktorer i valg av bosted. Endringer i teknologi, kunnskap om sjø, farvann og marine ressurser har derfor bestemt de store trekkene i utviklingen av bosettingsmønsteret i denne landsdelen. 1100-tallet var en viktig tid for handelsutviklingen i middelalderen. Da startet for fullt den ekspansjonen i nordeuropeisk fjernhandel som enkelte historikere har kalt «The commercial revolution of the middle ages» (Lopez 1971). Vareomsetning økte sterkt og nye vareslag kom til. Massevarer som korn, trelast, tøyer og fiskevarer dominerte stadig sterkere i forhold til de tradisjonelle luksusvarene. Bonde- og jordeierkjøpmenn ble gradvis erstattet av profesjonelle bykjøpmenn (Nedkvitne 1983:16). Fisk og fiskeprodukter ble den første og viktigste masse-eksportvaren fra Norge. Med den kommersielle tørrfiskproduksjonen fra omkring 1100 fikk Norge en eksportvare med et større europeisk marked. Fram til 1600-tallet dominerte tørrfisken, såkalt «Bergensfisk», norsk utenrikshandel (Dyrvik 1979). Sildeproduksjonen i middelalderen var imidlertid ikke større enn til å dekke bøndenes eget behov. Tilgangen på salt må ha vært en flaskehals i sildetilvirkningen i middelalderen som i senere tid. Kvalitetssild ble faktisk importert. I 1553 sies det å være gammel sedvane at hanseatene solgte sild på Bryggen i Bergen (Nedkvitne 1988:471-2).

Verdien av fisk som eksporteres fra Møre og Romsdal er i dag like stor som for hele Nord-Norge til sammen. Det er starten på dette «fiskeeventyret» denne artikkelen skal handle om.
Les hele artikkelen i Årbok for Sunnmøre 2008

Comments are closed.