Ålesund, november 1934
Femteklassingen Erling Rønneberg hadde fått en ide. En glimrende ide! Han ville lage en avis, og den som skulle hjelpe han med det var andreklassingen Anton og Erlings jamnaldrende, Sverre Gran. Sverre bodde i «Byhuset», Parkgata 16, mens Erling og Anton bodde i Menighetshuset, Parkgata 12. Beboerne i disse husene var de selvskrevne abonnentene til den nye avisa.

Anton som ennå var syvåring, synes nesten det var skremmende å være med på noe så stort, spesielt når han fikk vite at han skulle ha skriveansvar for alt som hadde med livet på havna å gjøre. I tillegg ble han utnevnt til meteorolog. For enhver avis med respekt for seg selv må ha sin egen spalte med temperatur og andre meteorologiske observasjoner, understreket den ansvarlige redaktøren, 13 år gamle Erling.

Redaktøren selv skulle ta seg av redaksjonsledelsen, skrive ledere og kommentarer, både innenriks og utenriks, samt nyhetsstoff av spesiell verdi. Siden ansvarlig redaktør skulle ha med seg den jamnalderende Sverre, mente Anton at det var bare rett og rimelig at han og hadde en jamnaldrende kollega. Slik ble Per Strømsheim trukket inn i redaksjonen, selv om han bodde helt borte i Storgata 33.

Avisa skulle komme ut en gang i uka og vise alle som ville lese, hva gutter i Ålesund holdt på med. Her skulle de også få vite hva som var nytt i byen og hva som opptok karer som Erling, Anton og de andre. Rett nok fantes det flere andre aviser i Ålesund, men ingen som var skrevet for og av slike unge karer.

Eksklusivt håndskrevet
Navnet ga seg selv. Det skulle handle om nytt i byen, altså Bynytt! Distribusjon var heller intet problem: Avisa skulle håndskrives i ett eksemplar som gikk på omgang. Fem øre var prisen å betale for den som ville lese Bynytt, men da fikk man også med seg det som var av betydning i Ålesund, understreket den ungdommelige redaksjonen: Vær og fiske, livet på skolen og i gatene, lek, idrettsaktivitet og mere til.

Etter at det første redaksjonsmøtet ble sammenkalt i slutten av november, var det ingen vei tilbake. Selvutnevnt redaktør Erling -alias Nikko- hadde bestemt hvem som skulle være med, og hvilke oppgaver den enkelte skulle ha. Redaktøren hersket med uinnskrenket myndighet. En av hans viktigste oppgaver var å se til at alle gjorde jobben sin, og at det journalistiske håndverket holdt høy standard, slik han og krevde av seg selv.

Sverre Gran – alias Tisko- ble utnevnt til redaksjonssekretær, dvs redaktørens høyre hånd. Anton -alias Dikk- ble i tillegg til sin undersøkende journalistikk i byen og på havna, tiltrodd oppgaven med å være kasserer. Mens Per -alias Pålmåtte nøye seg med å være «bare» journalist.

Slik kom Bynytt i gang, et unikt produkt som gjennom hele 1935 ga en engere krets i Ålesund anledning til å lære byen å kjenne – nedenfra. Slik gutter fra syv til fjorten år så det. I årets utgave av Årbok for Sunnmøre gjenoppstår den unike avisa. Måned for måned skildres bylivet i Ålesund på en fantastisk måte, av gutter som en skulle tro var utlærte journalister. Men med den barnslige sjarmen i behold og med barnets hverdag i fokus. Vi får høre om livet på Nørvøy skole, om kustus og lek, om gatekriger og avtalte fredslutninger der det var hver sin gang for lagene å rømme. Om en fantastisk hvalfangst i Nørvasundet og livet langs kaiene, med fiskefangst og temperatursvingninger.

Det er Anton Rønneberg (Dikk), mangeårig sorenskriver i Ålesund, som tilsist har tatt vare på dette unike stykke Ålesunds historie. Rett nok finnes ikke lenger alle eksemplar av den, bokstavelig talt, enestående avisen. Men nok til å gi oss innsikt i hvordan en uvanlig oppvakt guttegjeng så verden i mellomkrigstida, både det nære og det fjerne. Mellom annet glimter sjefsredaktøren til med utenrikskommentarer av en kvalitet som kunne måle seg med det som sto på trykk i de «voksne» avisene. Utgavene av Bynytt er nå gitt i gave til Aalesunds Museum.

Et eldorado
Menighetshuset i Parkgata var basen og guttene hadde de sentrale delene av Nørvøya som aksjonsradius: Storledbakken i øst, sjøkanten i nord, vest og syd. Det vil si de kunne våge seg utenom sundet i sildetida for å stjele sild på Brunholmkaia. Sild som de solgte for to øre stykke på Rutebilstasjonen, der landsfolk ventet på bussen hjem.

-Parkgata 16 var et eldorado i 1934. I desember flyttet også sokneprest Nils Ofstad inn i huset med sin familie, og redaksjonen ble utvidet med to gutter: Ingvald og Jarle Ofstad.

I første etasje holdt doktor Sødring til, og han passet på at vi ikke bråket for mye når vi lekte innendørs. Ellers hadde vi Parken og ikke minst gatene. Med datidens trafikk var det fritt frem for både paradis, ballspill og mange andre aktiviteter. Om vinteren var det ståjern, kjelke og spark, og selvsagt ski i Parken og innover byfjellet, forteller Anton Rønneberg, og fortsetter:

-Jeg må heller ikke glemme vulkanisør Gottfred Kruger. En for oss fryktinngydende skikkelse, stor og kraftig og med sort bredbremmet hatt. Men han var sikkert ikke det minste farlig. Han var alltid svart av vulkaniseringsarbeidet sitt, der han reparerte gummistøvler, dekk og lignende, og det gjorde at vi synes han virket skummel!

Huset var som sagt et eldorado, der det og var store sammenkomster i Menighetssalen under høytidene. I kjelleren innredet Erling og sønn til doktor Sødring, Jan, egen boksering. De startet sin egen bokseklubb, med det slående navnet «Gøy», og trente under tilsyn av Kåre Barsten. Ellers lekte vi fra kjeller til loft, med gjennomgående ganger, og det var nok ikke til å komme fra at støynivået tidvis var høyt, erkjenner Anton.

Bynytt
Selve avisa var et storprosjektet for guttegjengen i Parkgata. Den første utgaven kom i desember 1934, og var som sagt håndskrevet. En skriveblokk i A5-format gjorde susen, avisa kom ut en gang i uka frem til sommeren 1935, da lufta gikk litt ut av ballongen. Men den ansvarlige redaktør Erling strammet tøylene på nytt da sommerferien var over, og redaksjonen holdt det gående helt til januar 1936.

Det er selvsagt uråd å få med alt stoffet her. Slik sett kunne den unike samtidsskildringa vært utgitt som egen bok. Til tider boblet den ungdommelige redaksjonen slik over av skriveglede at en det var vanskelig å få plass mellom permene i en skrivebok. For en utenforstående, men dog mangeårig «bladfyk», er det fantastisk å se den innsikten guttene hadde. Ikke minst lar jeg med imponere over den gjennomført flotte rettskrivinga.

Flere artikler er også illustrert gjennom tegninger, og en må bli sjarmert når guttene i Parkgata i Ålesund tegner datidens idrettshelter med stor innlevelse. Da som nå! Et skikkelig journalistisk scoop er historia om hvalfangsten i Nørvasundet. Bare den er verd lesinga.

God fornøyelse!
Aalesunds Museum, november 2006, 72 år etter utgivelsen av det første Bynytt.
Ole M. Ellefsen

Artikkel fra “Årbok for Sunnmøre 2006″

Comments are closed.