I august i år var det 100 år siden Ole Brude foretok sin vågale tur med livbåten «Uræd» over Atlanteren. Det er mindre kjent at han foretok en ny tur med et av de «Brudeegg» som ble produsert etter denne reisen. Formålet med denne hans andre livbåtreise var å markedsføre båten i sentrale havner i Europa.

Denne reisen har selvfølgelig ikke fått samme oppmerksomhet som kryssingen av Atlanteren, og den har ikke vært omtalt tidligere i det som er skrevet om Brudeeggets historie. Det var i Søndmørsposten 9. mars 1908 at det ble kjent at kaptein Ole Brude skulle ut på ny seilas. En nyprodusert «Uræd» skulle settes på vannet.

Etter den vellykkede Atlanterhavsferden høsten 1904 og Brudes hjemkomst i 1905, var arbeidet startet med å søke å sette Brude-egget i produksjon. Det ble startet et selskap, A/S Brudes Redningslivbaad «Uræd», som skulle produsere og selge det nye livredningsmiddelet. I styret satt Brude selv og skipsreder reder Paulus A. Musæus i Ålesund samt skipsrederen Ivar An. Christensen i Haugesund. Denne Christensen var forresten den første som anskaffet seg en «Uræd», til sin båt «Dronning Maud». Varamenn til styret var ålesunderne P. Th. Sandborg og Jens Stenvaag. På generalforsamlingen i januar 1907 ble det opplyst at det var tegnet aksjer for kr. 47000, derav kr 11000 utenbys. På det tidspunkt hadde selskapet skrevet kontrakt med et verksted i Bergen om produksjon av livbåten. I første omgang skulle det levere 10 båter.

Forventninger
I slutten av mars 1907 har Bergens Aftenblad et meget anerkjennende oppslag om Brudes livbåt. Den anbefales innført på så mange skip som mulig. Det blir opplyst at den første vil bli ferdig fra Mjellem og Karlsen mekaniske verksted i midten av april og at den da skal prøves ute ved kysten. Dessuten får vi vite noe om salget: «Følgende rederier har til sine skibe bestilt en eller flere af Brudes redningsbaade: P. Hamre, H. Kuhnle v.b. Ohe & Lind, Bergh & Helland, Sundsvold, Jacob Christensen, Lorentz Christie, alle i Bergen, samt P. A. Musæus, Aalesund og Ivar An. Christensen, Haugesund.».

På denne tiden var der store forventninger til den nye farkosten. Markedsføring var viktig. Roald Amundsen var i Bergen i april 1907 og han besiktiget da redningsbåten. Han uttalte at dersom han selv skulle føre nye ekspedisjoner med skip ville han absolutt ha med en båt av denne type, «da han ansaa den for den bedste, der hittil er præsteret paa redningsvæsenets omraade», som avisene siterte ham på.

16. mai 1907 gikk den første nye «Uræd» på vannet hos Mjellem og Karlsen, under påsyn av mange sjøfolk, redere og andre interesserte. For å demonstrere dens fortreffelighet ble den sjøsatt fra et tyve fots høyt stillas. «Etter den lille luftfart duvet den let og fint paa vandet», heter det i en avisomtale. Mast og seil ble satt opp og det gjordes et par bauter utover fjorden. Båten var lett og villig å manøvrere. Med innredning veide båten ett tonn, og den hadde plass til ca. 20 personer samt proviant for lengre tid.

Et år senere var livbåten tatt i bruk av noen. Bergen Aftenblad (30. april 1908) forteller om en demonstrasjon av Brudeeggets fortreffeligheter i Amble i England. Det var føreren av D/S «Baltic» av Bergen, Hagb. Torjusen, som demonstrerte hvordan redningsbåten mestret de vanskelige forholdene ved havneinnløpet til Amble. Flere norske, danske, hollandske og engelske skip lå værfaste i havna da det skjedde og hundrevis av tilskuere betraktet begivenheten. Selv ikke losbåten våget seg ut. «Imidlertid krydset «Uræd» ut og manøvrerede slik i bølgerne, at det var en fornøielse at se derpaa. Den laa ikke mer end 5 streker fra vinden og stagvendte med en forbausende lethed, den nektet aldrig at stage og løp med utmerket god fart». Slik heter det i en beskrivelse av opptrinnet som ble underskrevet av fem norske, danske og hollandske skipsførere som var om bord i «Uræd». De ga alle båten sin aller beste anbefaling.

Etter hvert kom det også henvendelser fra utlandet, konkret fra Tyskland. Når den nå var satt i produksjon var tiden moden til å planlegge en markedsføring også der. Det skulle gjøres ved at kaptein Brude selv, med et nytt mannskap, skulle vise fram redningsbåten i sentrale havner i Europa. Musæus og selskapet søkte forbindelser og satte i gang med hjelp av departement og konsulære autoriteter. Musæus hadde bestilt den til D/S «Rundø». Senere skaffet han en annen til D/S «Herø». Foruten disse fikk Ålesundsbåten D/S «Giskø» også et Brude-egg om bord.

Brudeferden 2
Det var Bergens Tidende som i sine reportasjer kalte reisen for Brudeferden 2. Avreisen skjedde 20. mai 1908 fra Festningskaien i Bergen, naturlig nok fra byen der Brudes livbåt ble produsert. Det var første gang kaptein Ole Brude foretok en lengre reise med sin livbåt siden han krysset Atlanteren tre år tidligere. Bergens Tidende meddeler at besetningen består av tre mann: Brude, redaksjonssekretær i Norges Sjøfartstidende Ludvigsen og en ingeniør fra hovedstaden, kaptein Alf Blehr. Alle hadde en urokkelig tro på en lykkelig ferd, i følge avisen.

Båten var utrustet med proviant, vann og andre livsfornødenheter for flere uker, men man håpet å gjøre turen på en til to uker, avhengig av værforholdene. Planene før avreise var først å ta den til London, deretter Holland. Så til Le Havre og opp Seinen til Paris, der man ville vise «Uræd» for Pollockkomitéen (som utdelte store pengepremier). Siden nordover til Hamburg, Bremen og muligens København. Uvisst av hvilken grunn nevner ikke avisa at ålesunderen Jens Stenvaag også var med på turen. Søndmørsposten omtale av Brudes innsats for redningssaken er utelukkende positiv og avspeiler den enestående interesse Brude og arbeidet hans ble fulgt med i Ålesund. Det gledet nok mange da Smp medddelte den 4, juni at Ålesunds-båten «Sigurd» hadde rapportert til konsulatet i Hull (ved ålesunderen, konsul Brekke) at de hadde talt med mannskapet på «Uræd». Dette ble meddelt fra konsulen i telegram til P. A. Musæus.

Den 15. juni melder avisa at det snart ville komme billeder fra Brudes Londonferd til Ålesund. Håkon Iversen, innehaver av Grand kinematograf hadde mottatt telegram fra Brude i London, om at billeder var avsendt. De ville bli vist i kinolokalet så snart de var mottatt. I London ble båten inspisert av Board of Trade og funnet utmerket, men institusjonen kunne ikke uttale seg om den før den ble tatt i bruk på engelske fartøy, noe man håpet skulle skje med det første.

På seilasen fra London til Rotterdam ble «Uræd» satt på sin største prøve under Brudeferden 2. Det var seilasen over Bengaarden, utenfor Rotterdam. Det er en langstrakt banke med kvikksand, hvor mange skip har endt sin reise. Ved lavvann er der mange steder ikke mer enn 2 fot vann, og det er brott i brott hele veien. Over denne banke ble livbåten puffet av sjøen uten vanskeligheter, noe som vakte stor oppsikt i sjøfartskyndige kretser i byen, kunne Brude fortelle.

«Uredd» på landtur
Direktør Stenvaag som hadde fulgt båten fra London til Rotterdam førte «Uræd» over land fra Rotterdam til Haag, hvor den skulle vises i en større utstilling. Turen skjedde på en alminnelig lastevogn trukket av en hest. Der sto «Uræd» avstøttet og godt surret med det norske flagg i bauen og Stenvaag i det akterske mannehull til rors. Tusenvis av mennesker så den gjennom byens gater. «Efterhvert som den kom opover i byen, strømmet folk til vinduer og dører for at se «Uræd» og med huen i haanden sat Stenvaag og hilste til alle sider, begeistret over å være betroet førerposten op til Haag». Etter sigende var turen over land en større påkjenning for Stenvaag enn sjøreisen fra London. Brude og Blehr tok toget.

Fra Haag gikk turen tilbake til Rotterdam der kaptein Torgersen på «Iris» satte båten på vannet etter å ha malt og oppusset bunnen. Deretter ble egget buksert til Blak, midt i byen, opp gjennom kanalene. Tusener av mennesker besøkte båten, men bare et fåtall fikk komme om bord. De to første dagene var reservert for redere og skipsinteresserte. De største redene i byen og flere lands generalkonsuler besøkte båten. Disse, samt mange kapteiner på båter som går i fast rute på Rotterdam, skrev sine navn inn i «The Visitors Book». Mange hadde sett hvor fint båten manøvrerte på reisen til Rotterdam.

Jens Stenvaag vendte tilbake til Ålesund 26. august og ga i den anledning uttrykk for at reisen med «Uræd» nok ville gagne foretaket i stor grad. Man hadde i de forskjellige land lykke med å få de riktige folk i tale, Livbåten hadde overalt, både i presse og hos publikum og hos sjøfartsautoritetene, vunnet smigrende oppmerksomhet. Stenvaag mente at litt etter litt ville båten smyge seg inn på den plass den skulle. Reisen var i enhver henseende vellykket.

Den 8. sept. meddeler Smp at en særdeles fornøyd Brude var kommet hjem til Ålesund. Turen hadde bidratt til at man i utlandet i høy grad var blitt oppmerksom på livbåtens fortrinnlige egenskaper. Båten hadde også denne gang selvfølgelig vist seg utmerket i sjøen, kunne Brude fortelle. Den største gjennomsnittsfart pr. døgn hadde vært 7 og en halv mil. Slutten av historien er velkjent. Det var ikke mange livbåter av Brudes oppfinnelse som ble laget. Noen steder nevnes tallet 10 og andre steder 20. Noen salgssuksess ble livbåten altså ikke. Ole Brude selv tok med seg sin mor og utvandret til Amerika.

Førstepremie
Den 2. september 1908, mens Brude var på vei hjem, melder Søndmørsposten at det norske konsulatet i Paris har sendt telegram om at Brudes livbåt har fått den franske presidents premie ved livredningskongressen i Nantes. Vi kan ikke se bort fra at denne hedersbevisningen er et resultat av Brudeferden 2 som introduserte «Uræd» i Frankrike.

Tre måneder senere, den 5. november, meddeler avisen at førstepremien – en vase med diplom – er ankommet Ålesund. Den ble gitt av «Congres international de Sauvetage d’Hygeene et de Secureté maritimes». Det gis en grundig beskrivelse av premien: «Vasen er av det berømte Sevres porcelæn indlagt med små figurer – blade og sommerfugle – i guld. Det er selvfølgeligt finfint arbeide, og vasen ser rigtig nydelig ud ved nærmere betragtning; men ingen – udenfor kjendere – skulde tro, at den er saa kostbar, som ganske sikkert er tilfældet. Til rettledning kan nævnes, at 2den premie bestod av et sølvservice til 2000 francs værdi. Fabriken, som har leveret vasen, tilhører den franske stat. Tegningen og mønsteret til saadanne vaser er udferdiget av fremragende kunstnere og blir kun benyttet til ét eksemplar, saa der ikke blir to helt likedanne . Det er altsaa sjeldne – man kan sige fyrstelige – luksusgjenstande. Æren ved at faa en saadan pris er selvfølgelig stor. Fordelen derved faar man tro kommer bagefter, i form av mange bestillinger paa baaten. For tiden er det dog for trykkende tilstande paa skibsfartens omraade til, at der kan være større forretninger at gjøre. – En ting skulde man ialfald tro, prisen bidro til, og det er, at hr. Brude kan faa Pollock-prisen, som efter sigende skal bli utdelt med det første, og som bestaar i klingende mynt»

I slutten av denne artikkelen aner vi bakteppet for at Brudes livbåt ikke ble satt i videre produksjon, nemlig nedgangstidene i skipsfarten. Pollockprisen, en av samtidens store økonomiske hedersbevisninger som kunne ha skapt et økonomisk grunnlag for produksjonen av «Uræd», ble ikke Brude til del.

I 1909, etter at Brude hadde reist til Amerika, melder Søndmørsposten at noen innbyggere i St. Louis County i Minnesota har gitt hjemstedet sitt navnet Brude. Det skjedde i respekt for den bragd Ole Brude hadde utført på sin reise over Atlanteren. Ole Brude var selv tilstede ved markeringen av det nye navnet, forteller avisen.

Artikkel av Kjell Skorgevik fra “Årbok for Sunnmøre 2004″

Comments are closed.