Økonomiske forhold.
I 1857-58 gjenriemgikk vårt land en alvorlig pengekrise. Norges Bank befant sig i en vanskelig stilling, og den sendte da N. A. Andresen til Hamburg for å støtte bankens forbindelser. Han hadde med sig 40 fustasjer sølvspecie-dalere og 69 kasser sølvbarrer. Andresen var en dyktig finansmann, og både på grunn herav og vel ikke minst ved hjelp av det medbragte sølv lyktes det ham å overbevise de hamburgske pengemenn om at den norske stats betalingsevne var god.

Det var i de år efterdønninger av Krimkrigen, som også gjorde sig gjeldende heroppe. Omtrent 10 år senere var handelsforholdene i Ålesund og på Sunnmøre dårlige. Krisen var langvarig og hård, het det, og mange kom i en vanskelig økonomisk stilling. I et brev fra Nordre Sunnmøre til «Møringen» på Ekset av 26. august 1869 klages over at «krisen virkelig er tiltatt i en grad som man neppe kunde ane, og det er vel dessverre liten tvil om at den fremdeles vil tilta i ennu høiere grad».

Og en korrespondent til samme blad fra Ålesund i juli måned samme år skriver – efter å ha sett byens skatteligning for 1869: «Mange er lignet efter kun ringe inntekt eller ingen formue. Man håpet at krisen nu snart vilde avta, og at handelen efterhånden vilde bedres igjen, så det kunde bli tålelig for alle næringsdrivende klasser. Imidlertid er det mange som ennu i lang tid vil komme til å sukke under tidens hårde trykk».

Forholdet mellem byskatt og fattigskatt i årene 1864-69 viser da også at utviklingen av næringslivet ikke var som den burde være. Av skatteborgerne var i 1869 19 embedsmenn, 38 bestillingsmenn, 132 handlende, 168 håndverksmestre, 82 handelsbetjenter og geseller, 41 skibsførere og styrmenn. Av de 168 håndverksmestre var 10 smeder, 21 snekkere, 4 dreiere, 10 bakere, 2 repslagere, 1 feier, 5 murmestre, 1 barber, 2 skibsbyggere, 1 korkeskjærer, 10 skreddere, 27 skomakere, 1 kobberslager, 2 blikkenslagere, 1 skjærsliper, 2 urmakere, 2 gullsmeder, 3 farvere, 9 malere, 5 seilmakere, 1 bøssemaker, i rørlegger,6 glassmestre, 2 sadelmakere, 23 bødkere, 4 bundtmakere, 2 hattemakere, 2 garvere, 1 optikus, 4 bokbindere og 3 fotografer.

Fattigbudgettets vekst i disse år måtte selvsagt vekke bekymring hos dem som hadde å våke over byens finanser. I «Aalesunds Tidende» 8-4 1872 opfordret derfor flere av byens fremskutte menn – L. A. Bakke, C. F. Brøgger, rektor Henrichsen, sakfører L. Holmboe, kjøpm. Knud Olsen og prokurator Sanne til å arbeide for 1. oprettelse av et barneasyl, 2. organisasjon av den private fattigpleie og 3. med tiden oprettelse av et brennevinsbolag. «De her påpekte midler», heter det i inseratet, «er av den natur at vi ikke nærmere behøver å utvikle og påpeke deres vesen og betydning. De er dessuten ikke noget nytt; de er andetsteds forsøkt og bragt i virksomhet av kristeligsinnede medmennesker og har båret rik velsignelse både for de trengende og de hjelpende». Så forklares videre at grunnen til denne opfordring var de stigende krav på offentlig fattigunderstøttelse, tiltross for at Aalesund ligger i «en av naturen rikt velsignet egn; men nevnte kjensgjerning beror på at de forhåndenværende goder ikke rettelig benyttes og den ydede hjelp ikke rettelig anvendes. Det gjelder da å finne midler til å råde bot herpå, utveier til å forebygge fattigdom, der hvor den truer med å nærme sig, og lette og fjerne den der hvor den allerede har innfunnet sig, og å oprettholde og styrke de lidende, og støtte dem både i materiell og navnlig i sjelelig retning, at de ikke skal synke ned i fortvilelse og bli lastens og forbrytelsens ofre».

Dette var det vesentligste innhold av «opfordringen». Det kan jo han sin interesse å se hvorledes «kristeligsinnede medmennesker» for 60 år siden mente å kunne løse, eller i det minste bidra til å løse, det vanskeligste av alle sociale problemer. Barne-asyler har vi forlengst fått, og slike institusjoner vil formentlig alltid vedbli med sin velsignelsesrike virksomhet, selv om vårt samfund skulde foretrekke med tiden å sette den under statens kontroll og styre. Hvad den frivillige fattigpleie angår, har den alltid eksistert, om enn i en mere og mindre tilfeldig form. I slutten av 1880-årene forsøkte man her å organisere den efter det Elberfeldtske system, idet byen blev inndelt i roder med hver sin tilsynskvinne. Hun fikk å ba tilsyn med 3-S fattige familjer og hadde da å sørge for at de ikke led virkelig nød, skaffet dem mat og klær efter behovet, dels av sin egen kasse, dels av foreningens midler, når fattigvesenets hjelp viste sig utilstrekkelig.

Mange vil vistnok stusse ved tredje punkt i opfordringen: oprettelsen av et brennevinsbolag, som ikke alene skulde avhjelpe den legemlige, men også den «sjelelige» nød. En stor del av nutidens mennesker forbinder helst ganske andre resultater med brennevinssamlagene, som de i vårt land blev kalt. Men vi må huske på at før samlagenes tid blomstret den private utskjenkning av brennevin. Retten hertil var oprindelig knyttet til enhver handelsbevilling; men i byene blev det gjerne ordnet slik at utskjenkning og salg av brennevin blev fordelt mellem handelsmennene som hadde rett til salg og særskilte utskjenkningssteder. I Ålesund hadde således i 1868 åtte personer rett til salg, medens syv hadde rett til utskjenkning’). Og det var særlig «sjappene« som – moralsk og samfundsmessig sett – hadde det største ansvar for drikkeondet. Det sier sig selv at mange sjapper, hvor alle kunde gå inn og kjøpe sin drain, blev en torn i øiet hos alle som ønsket en edruelig befolkning. Og det lar sig ikke nekte at et ordnet samlag som hadde monopol på alt salg av brennevin nødvendigvis måtte være langt å foretrekke for de mange utsalg.

«Aalesunds Samlag for handel med brennevin, øl, m. m.» blev oprettet i 1880 og begynte sin virksomhet 1. januar’). Efter et års drift blev overskuddet, vel 4000 kr., fordelt mellem forskjellige institusjoner. Det største beløp, kr. 2000, gikk til et bygefond for pikeskolen, medens barnehjemmet fikk 200, indremisjonen 400 og 3 godtemplarlosjer tilsammen 150 kroner. Likeledes fikk avholdsforeningen 150 kroner. Overskuddet i det følgende år, kr. 6 621, blev fordelt mellem de samme institusjoner som forrige gang. Vi ser således at samlagets styre, dog kun delvis, fordelte samlagets overskudd i den retning som var opstukket i «opfordringen» av 1872.

De økonomiske forhold hadde forøvrig bedret sig adskillig fra 1871 av. For det hele amt var det samlede utbytte av fisket i femåret 1871-75 kr. 11 726 000, medens det i perioden 1866-70 kun beløp sig til 7 802 000 kr. Og specielt for Sunnmøres vedkommende var forskjellen ennu større, nemlig i femåret 1871-75 kr. 6 591 568 mot i foregående femår kroner 4 023 820, altså en opgang av 2,6 millioner kroner. Også andre næringsgrener viste fremgang, og amtmannen skriver i den anledning i sin femårsberetning, at «f e d r i f t e n uomtvistelig har gått frem, og rimelig er det vel at fremskrittet er større i denne periode (1871-75) enn i de nærmest foregående (1861 -70). Befolkningen har også gjennem hele perioden hatt en rivende omsetning på fetevarer til forhen ukjent høie priser, og derigjennem hatt en kraftig spore til å øke sin produksjon. Kreaturholdet er blitt større, og forbedringer er innført. Sulteforingen viser forandring til det bedre, hvad enten grunnen er å søke i de jevnt gode åringer eller i et endret syn på saken. Utskiftningen har også virket til å få bedre fjøs.

For bedringen av smør- og ost-produksjonen er virket ved flere utstillinger i forbindelse med dyrskuer med følgende premieutdeling. Forøvrig er meiersker blitt oplært på meieriskoler og utsendt i bygdene for å veilede folk. Dette skjedde efter foranstaltning av amtets to landhusholdningsselskaper: Romsdals amts landhusholdningsselskap, med hovedstyre i Romsdals fogderi og underavdelinger i de to andre fogderier, har virket i forskjellige retninger med statsbidrag av amtskommunene og medlemskontingent av tils. 300 spd. om året. Romsdals fog der is praktiske land h u s holdning ss els k a p har virket uten offentlig tilskudd. Begge disse selskaper har med sine innskrenkede midler utrettet meget godt. Utsendelsen av utlærte meiersker var forøvrig i perioden i sin begynnelse, så det ikke har været tid til å opnå synderlige resultater».

Om Sunnmøre storferaseuttalerfogden (Ludvig Dåe) : Det turde være tvilsomt om det på akerbrukets og fedriftens nuværende standpunkt er heldig å anskaffe avisdyr av fremmed rase. Beitene er ofte av den art at store, mindre fjellvante kreaturer aldeles ikke kan benytte dem, og de vilde vel også om vinteren fordre et pass og stell som nu i almindelighet kun på de færreste steder kan påregnes. På den annen side er vår distriktsrase ikke dårlig og leverer meget melk i forhold til h vad den fortærer. A og til finnes blandt dem også dyr som neppe gir Telemarksrasen noget efter. Men rasen har den feil at den ikke er konstant. På Sunnmøre er tallet på alle slags kreaturer øket, hester med 12 %, storfe 12 %, sauer 2,69 %, giiter 29,02 %, svin 10,40 % og for beregnede kjør 7,57 %.

Handelsforhold og konkurser.
Under overskriften «F o r u n d e r li g h a n d e 1» skriver en korrespondent i Ålesund under merket «II.» et langt brev til «Møringen», datert 20-5 1869. I brevet heter det bl. a.: «Det er forunderlig, ja, meget forunderlig at sunnmøringen, som både viser kunnskap, omtanke og erfaring i så mange henseender, dog skal ligge så forstenet i en gammel uskikk som engang i tiden er kommet inn i fiskehandelen. Det har således været skikk og bruk at når den sunnmørske fisker forlater fiskeværet for å reise hjem, tar han med sig den rogn han har samlet og bringer den til den kjøpmann eller handelsmann, hos hvem han har kjøpt salt til sin fisk. Men hverken på saltet eller på rognen får han vite prisen, hvad enten vare byttes mot vare, eller der skal betales kontant. Først utpå sommeren får fiskeren nådigst vite, både hvad han skal få for rognen og hvad han skal betale for saltet. Det er selvfølgelig ingen vanskelig sak for kjøpmannen å drive fiskehandel, når han først efter å ha solgt varen kan sette pris på den selv og betale sine kunder. Likedan er det når man leverer klippfisk. Dog er det ikke fullt så greit hermed som med rogn og tran. – - – - Her ser bonden på skillingen og lar daleren gå. Hvorfor lar ikke vår fiskende almue både sin rogn og sin fisk ligge til han fra andre byer kan skaffe sig underretning om prisene? Hvorfor spenderer man ikke båtlagvis eller distriktvis en bagatell for enten
ved brevveksling eller telegram (t. eks. fra Trondhjem, Kristiansund eller Bergen) å skaffe sig pålitelige og stadige efterretninger om hvordan utsiktene stiller sig med hensyn til de varer bønderne har å avsette og således kan tilakkordere sig en fast pris når varen leveres. – - Det vilde vistnok være det beste at en duelig mann for hvert bygdelag blev antatt til å innhente de nødvendige efterretninger. Som det nu går, er den sunnmørske fiskehandel tapbringende for bonden, likesom den er enestående og rent ut latterlig».

Heri bemerker redaksjonen i et følgende nummer av bladet (12-8 1869) : «Den sak som hr. «H.» skriver om, kommer visselig ikke for tidlig frem i pressen. Vi tror også at den sunnmørske fiskehandel er enestående, således som den nu i årrekker er blitt drevet. Den misnøie som hr. «H.» har nevnt, er kun et svakt ekko av hvad man hører ute i folket. – - Vi er selvfølgelig ikke enige i alt hvad han skriver. Hans bemerkninger om salthandelen forekommer oss å savne all grunn. Salt er en vare som går i den daglige handel, og vi har aldri hørt at saltprisene under vinterfisket har været synderlig forskjellig fra de daglige. Hans sammenligning med rognprisene her og i Bergen eller i Lofoten er ikke ganske holdbar. Det må tas i tilbørlig betraktning at både vraking og pakking foretas med en ganske annen strenghet der enn her. Men selv bortsett herfra, er dog misforholdet alt for stort. All skyld kan ikke kastes på handelsmannen som vel har bragt den bestående ordning i gang; men det er ikke d e r e s sak alene å få forholdet endret. Enkelte handelsmenn h a r forsøkt å få satt en fast pris når de mottar varen. Men det er hittil strandet på fiskerens fordring: «Dersom prisen blir høiere, vil jeg ha tillegg», medens fiskeren har været uvillig til å gå med på handelsmannens motkrav: «Dersom prisen blir lavere, får du finne dig i nedslag». Ved en eventuell endring i dette forhold måtte akkorden naturligvis bli uten sidebetingelser fra nogen av partene».

Tiltross for at handelen i femåret 1871-75 i det hele hadde være tilfredsstillende, opviste særlig året 1872 nokså mange konkurser og akkorder, vistnok en følge av de forutgående dårlige tider. Som eksempler på arten av disse boers varebeholdninger anføres et par: Mandag 29. januar 1872 og følgende dage berammes auksjon i J. S.’s konkursbo i boets butikk og pakhus over «manufakturvarer, stentøi, gryter, baksteheller, ovner, sildegarnstråd, tett-tønner, pakk-tønder, fiskesalt, samt havgarn, båter, bordmaterialer, m. m. m.»

I B. J. A. s konkursbo avholdes auksjon i hans hus 27. januar 1872 over følgende: «mel, erter, såpe, tråd, knapper, bånd, fyrstikker, mål- og vektredskaper, fustasjer, fiskeredskaper og 1 færing m. m.»

25. mars averteres tvangsauksjon over sistnevntes våningshus nr. 149 «på Vigens grunn».
15. april tvangsauksjon over våningshus med grunn, tilhørende to eiere.
11. april tvangsauksjon hos C. E. J. over løsøre efter rekvisisjon av urmaker 0. M. J.
21. april tvangsauksjon for resterende brandkontingent over hus tilhørende 5 forskjellige personer, hvorav visstnok enkelte undgikk den truende kalamitet ved å innbetale det skyldige beløp.
30. mai 1872 tvangsauksjon hos en konditor over møbler.

Nu ja, listen er kanskje hverken bedre eller verre enn i andre år, men da byen dengang – før utvidelsen med Skaret, Istenes og Buholmstranda – bare hadde ca. 4000 innbyggere, vilde antallet av konkurser og tillyste tvangsauksjoner svare til det 4-5-dobbelte i våre dages Ålesund.

Som følge av de mange tillyste tvangsauksjoner i 1872, skrev en innsender i en av byens aviser bl. a.: «1871 var som bekjent et så magert og knapt år for de fleste næringsdrivende og arbeidere at man selv med beste evne ikke har kunnet prestere det fornødne til skatter og øvrige utgifter, ja, så magert og knapt at mange visselig ennu blir nødt til å la utpantede saker gå til auksjon, såfremt den skal skje i disse dage. Man tillater sig derfor å forespørre om der ikke på nogen måte kan utsettes 4-6 uker med auksjonsrealisasjonen, da fisket står for døren, og så vil vi håpe til vår Gud at sild og torsk om kort tid kommer til oss, og derhos at værliget tillater driften efter samme». Innsenderen, eller innsenderne, som kaller sig «a b & c» skriver som innledende bemerkninger: «Enhver må fuldelig innrømme at tålmodighet med inndrivelse av skatter er og har været tøiet hersteds i videste utstrekning, og man kan derfor ikke være vedkommende og ikke minst vår byfoged takknemmelig nok». Byfoged var dengang Chr. Fr. Brøgger. Bladets redaksjon, som visstnok også hadde en levende forståelse av pengeknappheten, henleder i en hale «vår ærede byfogeds og kommu. nestyrets opmerksomhet på ovenstående «opsats», idet det måskje lar sig gjøre under de i inseratet angivne mindre heldige omstendigheter for et kortere tidsrum å treffe en eller annen ekstraordinær foranstaltning».

Klippfisktørringen
vil gå raskt for sig, hvis det gode vær skulde vedvare en ukes tid til, skriver «Aalesunds Blad» 8 mai 1872. Forhåpentlig slo ønsket til, for 10 dage senere leser vi følgende notis: Klippfiskmottakingen foregår daglig under opsyn av hr. vraker Meyer, og samme dag, pinseaften 18-5, ekspedertes herfra de to spanske dampskib «Concordia», kapt. E. Velasco, og «Lorenzo» Joaquin Gorordo, med tils. 47 000 voger klippfisk. Den nye bergensdamper «Vøringen» kom hit 21. mai og avgikk til Spanien 2 dage efter, efter forlydende befraktet av Carl E. Rønneberg & Søn. Av en notis i «Aalesunds Blad» 1. juni 1872 får vi vite at «Lorenzo Semprun», som avgikk herfra pinseaften med 18 000 voger klippfisk, blev påseilet i den engelske kanal og måtte søke inn til Southampton for å reparere. Bladet tilføier: «Klippfiskmarkedet i Bilbao vil vel således neppe bli overfyllt nu da «Concordias» last er uten vesentlig konkurranse for det første».

Om tran- og ro gn markedet melder et telegram fra Bergen 1. juni 1872: «Især har t ran været gjenstand for god søkning. I de siste dage innrømmedes 13 spd. 84 sk. for brun, dels alene, dels sammen med medicintran til 14 spd. 36 sk. -Prisen for brun tran alene var 14 spd. Også i r o g n større forretninger. Vanskelig å tilfredsstille markedet til siste notering 9 spd. for lste sort med 10 % og 2nen sort til 5 spd.

Fisket i 1872.
Rimeligvis blev flere av de ovenfor omtalte tvangsauksjoner avlyst som følge av det gode fiske, som allerede fra årets begynnelse gjorde sine virkninger gjeldende. Omkring årsskiftet var der et meget rikt s t o r s i 1 d f i s k e oppe i Helgeland, og efterretningene herom blev på Sunnmøre og særlig i Ålesund mottatt med almindelig glede, da en større del av distriktets småfartøier var beskjeftiget i fisket deroppe. Gte januar melder «Aalesunds Blad» at der rimeligvis for byens regning til dato var saltet 15-20 000 tønner, som vilde «gi anledning til en iivlig vår». Dessuten hadde samtlige notlag herfra været heldige, og enkelte hadde ennog gjort en ualmindelig rik fangst. Om storsildfisket deroppe skrev «Bergensposten» 13. jan.: «Når nndtas at der ennu ved Selsøvik og i Åsvær henstår adskillige tildels meget rike notsteng, kan stor-sildfisket for denne sesong formentlig ansees endt. Totalsummen går op til 580 000 tønner. Mangel på kjøpere, tønner og salt ved omhandlede fiskevær (i Nordland, Senjen og Tromsø amt) er temmelig følelige, hvilket har gitt anledning til en før ukjent transaksjon, nemlig her på stedet (:):i Bergen) å kjøpe sild stående i not i Nordland. Mange, tildels store dampskip, er til det øiemed befraktet med tønner og salt, og flere søkes. Prisen for den fiskede sild har dreiet sig om 1 spd. a 1 spd. 24 sk. pr. måltønne. At kjøperne av storsild under disse forhold er tilbakeholdne, må synes naturlig, så meget mere som håpet om vordende vårsildfiske ikke overalt er ganske utslukket. Vistnok innskrenker fangsten sig ennu til kun nogen små kvanta nysild, og forresten kun til syner (av vårsild). I de første dage av uken omsattes nogen tusen tønner uganet storsild i n 1 o c o og pr. mars leveranse til 4 spd., likesom også nogen hundre tønner ganet omsattes til 4 spd. 12 sk. Idag bydes for uganet kun 3 spd. 96 sk. Av våre andre eksportvarer har kun rundfisk været gjenstand for nogen omsetning. Hollandsk sortement er betalt med 1 spd. 84 sk., samfengt og avensert 6 sk., idet der nu er innrømmet 1 spd. 42 sk. pr. vogn». I tilslutning til denne oversikt kunde «Bergensposten» av 27. jan. oplyse at storsildfisket i det store og hele kunde ansees for slutt, når undtas hvad der ennu kunde stå igjen i enkelte nøter. I den forløpne uke hadde Bergen såvel pr. dampskip som pr. seilfartøier fått en betydelig tilførsel av storsild, som dog ikke hadde bidratt til øket liv på markedet.

Det var sannsynlig at det var forventningen om det forestående vårsildfiske som øvet sin innflytelse som tilbakeholdende faktor.

Og at kjøperne var forsiktige, viste sig å være heldig nok. For vårsilden innfant sig snart i rikelig mengde. Ved midten av februar skrev «Aalesunds Blad» at sildefisket hadde slått meget godt til i Søndre Sunnmøre, og at det også var gode voner for de nærmeste dage. Derfor var alle sildespekulanter i uavbrutt virksomhet, på fiskeværene vrimlet det av båter, fartøier, tønner, og mengder av salt var forhånden. Telegrafen var sterkt optatt. Og bladet tilføier i sin lyse stemning: «Skulde dette velsignede vær – hvad der idag (14. febr.) er utsikt til fremdeles vedvare nogen dage, vil vårt sted og Sunnmøre i det hele få et stort opsving. Kommer så torskefisket til å slå til, noget der ikke er tvil om i så udmerket vær som nu, er vi så noget nær kommet op på bakken og kan fortrøste oss til at forholdene snart blir som i vår bys velmaktsdage».

På en enkelt dag en uke senere kom ikke mindre enn 17 fartøier til Ålesund med usaltet vårsild fra Søndre Sunnmøre. 28. februar melder «Aalesunds Blad»: «Silden står under kysten og er fremdeles «tidig», hittil over 100 000 tønner, medens samme dag et telegram fra Flåvær oplyser at garnfisket for Sunnmøre antas å være slutt, at sjø- og seisprengning befryktes, at lås-optakning fortsettes, og at det blåser kuling av sydvest. Hvad vårsildfisket hadde å si for enkelte distrikter, vil fremgå av en oplysning i F. C. Kjærs bok, «Norske læger i det l9de årh.»: «Efter vårsildfiskets ophør blev distriktet omkring Florø meget forarmet, hvorfor distriktslægen i Kinn, Ude Jacob Høst, i 1880 blev nødt til å søke sig derfra».

Litt om sildegarn.
«Aalesunds Blad» skriver 21. febr. 1872: «Garnsilden faller nu fetere og større og er følgelig mere verd. Grunnen er at sildegarnenes masker nu bindes større enn før, fordi silden leveres på mål og ikke på tall. Rimeligvis har søringene derfor laget mere stormaskede garn, hvori den fyldige og fete sild kan netje sig og følge med setningen inn i båten, istedetfor under optrekningen å falle av, synke tilbunns og råtne og forpeste gyteplassene. Rimeligvis vil for eftertiden den i virkeligheten gode vare herfra ikke lenger på utenlandske markeder komme i miskreditt ved den tidligere med småmaskede søringsgarn opfiskede pinnetørre søringsvårsild».

Det hadde i flere år været klaget over de småmaskede garn. Således skrev «Møringen» på Ekset 25. febr. 1869: «Fra flere kanter klages over at sildegarnsmaskene efter de nugjeldende bestemmelser er for små. Når, som nu er skikk, silden kjøpes efter tall, vil salterne lide tap, da han ikke får sin tønne full for det som er betalt for å være en tønne. Før i tiden gikk det bare 480 sild i en tønne, men nu op til 550. Såvel i Bergen som i Stavanger har det været nedsatt kommisjoner herom. Stayangerne foreslår bestemmelser om større garnmasker, bergenserne derimot at silden skal kjøpes på mål. Derved vil man visselig også best sikre sig mot bedrag».

Hvad målekarets størrelse angår, blev det ved kgl. resolusjon av 28. oktober 1869 bestemt at karene til måling av vårs ild skulde være tønnemål, halvtønnemål og fjerdingtønnemål av form og dimensjoner som korntønnemål. De tidligere bestemmelser herom var blitt fattet ved kgl. res. av 13. desember 1851. Av en notis i .«Møringen» for 17. juni 1869 ser vi at Ole Hodne i Stavanger hadde kjøpt en liten dampbåt «Nytun» til en pris av 1500 spd., og at han tenkte å bruke båten under sildefisket i Nordland.

Sommerfisket
for Sunnmøre erklærer «Møringen» for slutt 9. septbr. 1869. I Søndre Sunnmøre var der da opfisket 18 000 tdr. til en pris av 2 spd. pr. tønne. «Det var en god hjelp for vårt distrikt i disse pinaktige tider», slutter bladet. En vårsildfisker skrev i slutten av januar 1869 et brev til «Møringen», hvorav hitsettes: «Efter en tung og motbørsam ferd kom vi hit (a: til Kalvåg i Bremanger) 23. januar.

Vi blev straks gledet ved beretninger om «gode utsikter»; men vår røynsle fra ifjor gjorde oss dog vantro. Vi måtte først prøve å få oss tak over hodet. Det var just ikke så lett. Den sydlige vind hadde ført megen almue hit i de siste dage, så der var få tomme rum. Kameratene mine og jeg fikk dog sistpå en kvist, 6 alen i hver kant, men knapt så høi under sperreklouven at en vaksen kar kan stå rett. Vi er her tolv mann, og det blir da ikke stort luftrum til hver. Bord, stol eller seng fins der ikke navn til. Jeg skriver disse linjer på lokket av et nisteskrin. Dette var nu om forholdene inne. Utenfor huset er det rent fælt. Tunet er en eneste dyp p01. Når vi kommer utom døren, går vi i søyle og lort langt op på leggen, og noget følger naturligvis med inn igjen også. Vi må undres over at sundhetstilstanden er såpas bra under slike forhold. Søndag 24. tok nogen til å sette garn. Presten Koren holdt gudstjeneste i kirken, og senere i uken bibellesning i et sjøhus her på havnen. Mandag tok nogen båter som hadde satt søndags kvelden op til 20-30 tønner. Men tirsdag og onsdag svarte garn. Og storm i resten av uken. Skal fisket i dette distrikt også iår slå feil, så blir det nød og elendighet her i distriktet, spår folk, for det berettes at det forløpne år var et stort trengselsår. Flere familier skal for å opretholde livet ha skilt sig med klær, husgeråd, ull, m. in., og dessuten fortelles som sant at flere er blitt sengeliggende av sult. Folket her klynker og klager og ser de kommende dage og tider imøte med mismot i hu».

Torskefisket.
Som kjent, skulde torskefisket begynne ved Kyndelsmess, 2. februar, og slutte ved Marimess, 25. mars. Herom skriver «Aalesunds Blad», i en redaksjonell artikkel lørdag 13. januar 1872: «Det har i lengere tid været en blandt kyndige folk herskende mening at fiskerne henger altfor meget i det tilvante med hensyn til fiskets begynnelse og avslutning. Vi sikter her nærmest til torskefisket. I de allerførste dage av februar samles fiskerne her i byen for å reise videre til de forskjellige steder hvor de skal ligge tilhuse. Det tør imidlertid nok være temmelig sikkert at man ved å forberede sig til å begynne fisket så sent, og næsten uten undtakelse reise hjem fra fisket når Marimess er kommet, går glipp av verdier som man vilde innvinne ved en mindre vedhengen ved gamle vedtekter, og ved å bruke en større omsikt. Hvad nu specielt angår fiskets begynnelse, som fiskere av den gamle skole ingenlunne finner rimelig før 2. febr. er over, eller ennog senere, så tør man iår og i de siste dage allerede ha fått beviser på at torsken allerede h a r innfunnet sig utenfor kysten, i den omstendighet at nogen båter har forsøkt med dypsagn og line, og har fått 60 -80 stk, torsk pr. båt».

I en artikkel i samme blad av 3. febr. 1872, skrives om samme emne: «Som vi ved en tidligere notis i bladet antydet, er fisken allerede tilstede, før fiskerne efter gammel vane møter frem i begynnelsen av februar. Inntil slutningen av forrige uke var der både nordenfor, søndenfor og her utenfor kysten blitt opfisket ikke så ubetydelig. På Nordøyene og spesielt på Fjørtoften skal der innen nevnte tid være fisket op til 800, 900 og 1000 fisk på flere båter. Man måtte, da båtlagene ikke var fulltallige, slutte sig sammen og danne provisoriske lag for ikke å gå glipp av en fortjeneste som kom like op i hendene på dem. Efter forlydende skal også storsild i flere dage i store stimer ha søkt inn under Nordøyene.»

Om torskefiskets forløp skriver «Aalesunds Blad» 10. febr.: «På grunn av det rike fiske nordenfor som har lagt beslag på snart sagt alle krefter, har en stor del av de fiskere som ellers pleier å delta i fisket her utenfor, hittil været sysselsatt ved fisket nordenfor. Som følge herav deltar med et rundt tall 100 fiskere færre i torskefisket på Sunnmøre iår enn ellers. Denne omstendighet har bidratt til at rorslønnen for sjølfostringer her i byen er steget betydelig, idet der i de siste dage ikke har været pruttet på 30 spd. for en almindelig rorskarl. Med hensyn til selve fisket, da har dette for de færre båters vedkommende som hittil har brukt garn, været mindre betydelig, medens fisket med snore og line, skjønt mindre vesentlig, allerede enkeltvis har været heldig. For garnbrukets vedkommende har nok fisken ennu ikke søkt bunn (<botna»), så der hittil hovedsakelig kun har været brukt line og dypsagn». Og bladet fortsetter 14. febr.: «Med hensyn til torskefisket, er garnfisket begynt for alvor, og man hadde igår i det hele fisket særdeles godt. Med snore og line har det derimot været mislig. En av garnbåtene kom igår inn med 867 stk. torsk. Garnene blev satt iforgårs». Samme blad 17. febr.: «Fisket er fremdeles godt. Det kan med rette kalles rikt. En ualmindelig rørelse på næsten alle våre brygger gir vår lille by et arbeidssomt, livlig og muntert utseende. Disse omstendigheter skaffer ikke alene den fattige arbeider en god fortjeneste, men borger også for at vår driftige og i fiskeribedriften omsiktsfulle handelsstand kommer til å gjøre det særdeles godt i inneværende fiske. Innkjøpet av sild var så billig at salterne absolutt må tjene godt, og silden må bli prima vare av hensyn til den hurtige nedsalting. Likeså torsken, hvorav der i almindelighet daglig kommer full last i båter og skjøiter. Salting av sild og torsk innskrenker sig ikke alene til de almindelige saltere og mektigere menn her på stedet, men også småfolk har i år mannet sig op til å delta i bedriften. – «Lodden» kom igår inn på havnen med 10 lastede sildefartøier på slep søndenfra, medens flere farteier er under opseiling. Istedetfor «Erknø», som mistet propellen på inntur til fjordene, kom dampkanonbåten «Rjukan» for å slepe fartøier. Dessuten sørget direksjonen for «Det søndmør-romsdalske dampskibsselskap» for at et lite dampskip «Kvik» kom fra Trondhjem som reserveskip (D: som fjordabåt) ».

20. febr.: «Både skjøiter og båter driver fremdeles et rikt fiske. Man kan si at Borgund-fisket er begynt.
28. febr.: Rimeligvis nu opfisket 3 millioner skrei.
2. mars: Allerede fornemmelse av skrei i Borgundfj orden. Godt håp om at det bekjente gamle Borgund-fiske også vil slå til i år.
27. mars: Vintertorskefisket ansees endt, og fiskerne har mot helgen begitt sig til hjemmet. Opfisket 3% million fisk, som gir 220.000 voger klippfisk, 10 000 tdr. lever og 8000 tdr. rogn. Mottakelsen av rognen vedlikeholder livligheten i vår by, og vi har efter innbydelse fra handelsforeningen atter vår kjære Gert Meyer fra Bergen som vraker. – - Det har allerede under den stedfunne vraking vist sig at der av flere båtlag og under levering til forskjellige kjøpmenn har været lagt an på å fare med fusk. Det forekommer oss at handelsforeningen her måskj e kunde finne anledning til underhånden iallfall å gjøre vedkommende båtlag opmerksom på følgene av en sådan fremgangsmåte i gjentakelsestilfelle.

Om agnsild.
«Aalesunds Blad» 20. jan. 1872: «En fisker ved navn Bang har for nogen dage siden kjøpt et lås av mindre blandingssild med forsett å la dette bli stående og efterhånden bli benyttet som agnsild under torskefisket. Skulde et heldig værlig inntreffe under den sedvanlige tid for fisket, og skulde fremfor alt Borgund-fisket også iår slå til som ifjor, er der ingen tvil om at hr. Bang både vil gavne sig selv, andre fiskere og det nærmeste distrikt ved til enhver til å kunne skaffe agn for snore- og linefiskere. I forrige uke, da det tildels var meget trangt for agnsild, blev enkeltvis en tonne mussesild utbragt til 16 spd.»

Om rorskarer og fiskens behandling.
Eldre folk husker den livlige tid omkring Kyndelsmess, da unge mannskaper fra landdistriktene strømmet inn til byen for å få sig «ror». Ordet betyr «roning», og det skal være visst at de fikk bruke årene, dersom vinden loiet av. Den lange opøving i ro-kunsten, som hadde foregått i flere tusen år, hadde bidratt til å gi fiskerne her på Vestlandet en sterkt utviklet overkropp, en kjensgjerning som også blev lagt merke til på ekserserplassene, når vestlendingene kom sammen med de mere lettvinte fjellbygger. Klædt som fiskerne var i stive skinnklær og tunge sjøstøvler var de til daglig, som ventelig var, ikke så svært rappe i fotlaget, undtagen når det ryktedes at det var godt sjøvær – da kan det nok hende at fottene fikk fart.

En forlengst avdød borger pleiet å si at når han tidlig om morgenen blev vekket av rorskarenes skritt i gaten, kunde han på forandringen i tempoet sikkert vite at byen var i utrorens tegn.

Som et lite minne fra disse gode, gamle dage, da motorog dampkraft var ukjent i fiskebedriften’) hitsettes en redaksjonsartikkel i «Aalesunds Blad» fra 3. febr. 1872: «Februar er kommet, og der har i de siste dage som følge av rorskarenes ankomst som sedvanlig været en anselig menneskemasse i byens gater. Den egentlige samling av disse fiskere fant sted onsdag aften (31. januar), da dampskipene både fra fjordene, Søndre Sunnmøre og nordenfor var ankommet. Under sådanne omstendigheter er der en sporgen og tingen uten ende. De som skal holde båt for egen regning og må ha fornødent mannskap, fremmoter gjerne til underhandling med mørke utsikter for fisket for å få betinget rorslonnen så rimelig som mulig, og de utingede, ledige unge menn følger naturligvis en tilsvarende politikk og møter frem med sangvinske forhåpninger om fisket for å drive rorslonnen op. Hvad denne angår, blir den efter forlydende gjennemsnittsvis fra 12 til 17 spd. med kost og tildels skinnklær. Og hvad på den annen side utsiktene for fisket angår, da beror jo – for Sunnmorsfiskets vedkommende – alt ene og alene på været og et dyktig og driftig båtmannskap, da her utenfor kysten på denne tid utover, og langt senere, aldri er nogen mangel på tilstrekkelig fisketyngde under land. Her spørres bare om foretaksomhet, driftighet og gode redskaper, og markedene vil alltid finne den sunnmørske fisk ikke alene som den der tidlig avskipes, men også som den fineste og beste vårt land, og måskje noget land, har å opvise, når en god behandling er blitt den til del. Hvad dette siste angår, så har vår bys handelsforening allerede tidligere med kraft tatt sig av saken, og det tør håpes at dens anstrengelser for at den sunnmørske fisk skal bli betalt efter sitt virkelige verd i forhold til andre og ringere torskesorter på de utenlandske markeder, omsider vil krones med hell. For fiskebondens vedkommende vil vi fremholde det som en nødvendighet og en stor klokskapsregel såvidt mulig å sørge for en omhyggelig og hurtig tilvirkning av fisken ‘). Den fisk som nogen av våre mere fremskredne kjøpmenn selv innkjøper i rå tilstand, og som de på den aller omhyggeligste måte selv virker, salter og tørker, vil bli en slem konkurrent med sådan fisk som man i tidligere dage mottok fra fiskeværene, og fiskebøndene må absolutt følge med og i det hele gjennemføre en sådan behandlingsmåte som vår handelsforening gjentagende har anbefalt ved rundskrivelser. Man bør også huske på at en omhyggelig vraking herefter fremdeles vil finne sted».

Fartoier.
I løpet av 6 dage 31. jan. til 5. febr. 1872 – ankom til Ålesund i anledning av torskefisket ialt 6 dampskip, 35 jakter, 9 skjøiter, 3 galeaser, 2 slupper og 1 koff. Av skjøitene var der 2 svenske fra Kongshavn i Båhus, nemlig «De tvende Familier», sk. M. Anderson, og «Sverige», sk. 0. Carlson.

I b a n k f i s k e t deltok i 1872 følgende syv svenske skjøiter, samtlige fra Marstrand: James Dickson, Nordkap, Napoleon, Kronprinsen, Prins Oscar, Statsråden og Grey Ehrensvård.

Kristian Bugge  -  “Tidsskrift for Sunnmør Historiske Lag 1927″

Comments are closed.