Historie i hundre!
Ivar G. Braaten, Årbok for Sunnmøre 2009
Båtene var mange, og de hørtes. Fra Nordøyane, fra Ålesund, fra Hareid, fra Ulsteinvik og fra Skodje lød kakkingen fra hundrevis av motorer vide omkring denne solfylte søndagen, den 15. august 1915. En hel liten armada av farkoster av ulik stand og størrelse; de fleste fylt av feststemte sunnmøringer på veg til stevne. Stevnet var det første som det som på dette tidspunktet skal ha vært det største historielaget i landet, Sunnmøre Historielag, arrangerte. Og målet var Giske; nær sagt selvfølgelig var det det. For hvor ellers på Sunnmøre var minner om tidlig kristendom og mektige høvdingætter mer nærværende enn nettopp her; på denne, lille, flate øya i havgapet utenfor Ålesund? Det unge historielaget hadde ambisjoner. Det skulle bli en kulturhistorisk fellesnevner for Sunnmøre. I følge vedtektene skulle laget sørge for å «…faa indsamlet og opskrevet de fortellinger, sagn og optegnelser om folkets liv, historie, sed og skikk…» Laget skulle også «…søke at verne om gamle ting, bygninger, indbo m.m. som endnu maatte findes i bygderne…» For å formidle denne historien skulle det gi ut ett eller flere hefter hvert år, og sørge for å «…få kyndige personer til omkring i bygderne at holde foredrag om historiske emner…» Allerede året etter stiftelsen, i 1910, hadde første årgang av tidsskriftet for «Søndmør Historiske forening», som navnet var i oppstarten, kommet ut. Da overlærer ved Latinskolen i Ålesund og bestyrer ved Aalesunds Museum, Kristian Bugge, tiltrådte som formann i 1911, var etter hvert de andre målsettingene i vedtektene blitt satt ut i live. Gjennom samarbeid med museet, som da fungerte både som et museum for byen Ålesund og for bygdene på Sunnmøre, var det blitt satt i gang innsamling av skriftlig materiale. Også andre prosjekter var kommet i gang. I samarbeid med Bergen Museum var for eksempel grunnmuren etter Margaretakirken i Borgund blitt gravd fram og målt opp. I 1911 hadde Sunnmøre Historielag holdt fest for å markere 1000-årsminnet for Gange-Rolv sine erobringer. Festen hadde vært vellykket, og gitt kjærkomne 65 kroner i tilskudd til kassa. Kristian Bugge var også formann i komiteen for det offisielle Gange- Rolv- jubileet i Ålesund. Det var blitt gjennomført 25. og 26. september samme år. Folkefesten, der statuen i byparken ble avduket, var trolig det mest omfattende kulturarrangement som hadde funnet sted i Ålesund fram til da. Ikke bare var «hele byen» (ca. 14000 innbyggere!) på beina. Også 5 – 6000 tilreisende var kommet for å ta del i festlighetene. Således stod ikke Kristian Bugge helt uten arrangementsmessig erfaring, da han og historielaget fire år seinere tok til å legge planer for et historisk stevne på Giske. Og som under Gange-Rolv-festen, var det altså også denne gang ei betydelig tilstrømming fra fjern og nær. Anslagsvis 3000 mennesker møtte opp. På programmet stod gudstjeneste, musikkinnslag og allsang, med tonefølge fra Spjelkavik musikkorps. I tillegg ble det tid til ei historisk vandring rundt øya. Sunnmøre Historielag kunne også lokke med talere som representerte offentlige myndigheter på ulike nivå: Ordfører Petersen, amtmann Vik og byfogd Rønneberg stod på talerlista. Det gjorde også riksantikvar Harry Fett og statsarkivar Just Bing. Og stevnet varte så lenge dagen varte: «…Midnatstimen var allerede kommet, da de sidste motorbaater kunde kakke hjem igjen…» – het det i referatet.
STIFTELSE OG NAVNESTRID
Noen år tidligere, nærmere bestemt 17. februar 1909, hadde 66 personer møtt fram i Avholdshjemmet i Ålesund for å stifte Sunnmøre Historielag. Så «Søndmørsposten» kunne trygt konstatere at «interessen for saken lot til at være betydelig.» I sitt «Attersyn» i forbindelse med 50-årsjubileet i 1959, slo Ivar Grøvik fast at det var «de fremste menn på Sunnmøre» som stod bak initiativet til å danne et historielag i regionen. Og ser vi nærmere på navn og yrkestitler, kan vi iallfall konstatere at samtlige var menn, og at de aller fleste av dem stod oppsatt med yrker som vi, med en viss romslighet, kan karakterisere som «akademiske » og/eller «politiske»: Her befant seg 5 ordførere, 1 bokhandler, 3 stortingsmenn, 2 kirkesangere, 4 sogneprester, 2 proster, 6 lærere, 1 lensmann, 2 redaktører, 5 skolestyrere, 1 sersjant, 1 cand.mag., 1 adjunkt, 1 overrettssakfører, 1 byfogd og 1 grosserer. De øvrige 7 som hadde tatt initiativet til møtet, stod uten oppgitt yrkestittel. Sentral i planleggingen hadde sognepresten i Borgund, Anders Halvorsen, stått. På møtet i Avholdshjemmet gjorde han nærmere greie for de ideene som lå til grunn for initiativet. Halvorsen mente at den viktigste oppgaven for laget måtte være å gi ut et lite tidsskrift med lokalhistorisk stoff «…en eller to ganger i året». Dette sluttet forsamlinga seg enstemmig til. Det som skapte en aldri så liten by/land strid, var i stedet navnet. For hva skulle laget hete? Flere forslag kom opp. Lærer Olav Myklebust fra Barstadvik foreslo at vedtektene skulle være på nynorsk, og at laget skulle hete «Sunnmøre Sogalag» – med «a». Sogneprest Halvorsen tok til orde for et kompromiss: Det gikk ut på at laget fikk to sett vedtekter; ett på bokmål, der det skulle hete «Søndmøre historiske forening», og ett på nynorsk. Der skulle navnet være «Sunnmøre Sogalag» – fremdeles med «a». Dette sluttet møtelyden seg til, med 44 mot 22 stemmer. Styret var likevel usikker på om dette var noen god løsning, og bestemte seg for å be professor Steinar Scjøtt uttale seg om saken. Og professorens konklusjon var klar nok: Scjøtt slo fast at «sogalag» ikke kunne brukes. «Sogelag» kunne være et alternativ, men også på nynorsk mente Scjøtt at det beste ville være å kalle det et «historisk lag». Slik ble det også: På årsmøtet i 1910 ble navnet «Sunnmør(e) historiske lag». Årsmøtet i 1949 endret dette til dagens «Sunnmøre Historielag». Allerede året etter at laget var stiftet, og før navnedebatten var endelig avgjort, forelå for øvrig første årgang av «Tidsskrift for Søndmør Historiske forening» med «Sunnmør Sogelag» i parentes. Men da årgang 2 forelå i 1911, var navnet blitt «Tidsskrift for Sunnmør Historiske lag». Sogneprest Anders Halvorsen ble valgt til første formann i Sunnmøre Historielag. Ellers bestod styret av P. A. Lillebø, H. Vartdal, Jon Aasen, Johan Seland, Gregor Barman og Johan Daae. Daae overtok som formann i 1910. Ved oppstart tegnet 40 seg som medlemmer. Av disse var fire kvinner.
VEGVALG
I det første styret var der ingen fra Ålesund. Dermed kan det være nærliggende å se dannelsen av Sunnmøre Historielag som et instrument for å ta vare på tradisjonene knyttet til bondekulturen. Det lå jo også i tida; der det «norske» ble regnet som bortimot synonymt med det «bygde-norske». For når den unge nasjonen skulle tilføres en selvstendig identitet etter 1905, ble denne koblet til ættegarden og odelsbonden; som synlige symbol på kontinuitet og sjølråderett. Bydannelser og kystkultur passet heller dårlig inn i dette bildet. I det første tidsskriftet, som kom i 1910, presenterte P. A. Lillebø ei programerklæring, «til Sunnmøringar med sogesans», som tydeliggjorde at dette burde være vegen å gå også for Sunnmøre Historielag. Hovedoppgaven måtte være innsamling av segner og tradisjonsstoff knyttet til garden og til ætta. Dette vegvalget ble ikke så tydelig når det kom til stykke. En gjennomgang av de første årgangene viser at skriftet også ga plass til kystkultur og byhistorie. Bakgrunnen for det har først og fremst å gjøre med at årsmøtet i 1911 vedtok å innlede nærmere samarbeid med Aalesunds Museum. Bestyreren ved museet, lektor Kristian Bugge, ble dermed også sentral i lagets arbeid, som formann og som skriftstyrer for de fleste utgivelsene – helt fram til sin død. I disse åra opplevde Sunnmøre Historielag en kraftig vekst. I 1913 steg medlemstallet fra 426 til 742. I 1914 kom det opp i 822, og året etter var tallet 932. Veksten fortsatte i åra som fulgte. Så i 1919 var medlemstallet kommet opp i 1123: 382 fra Ålesund, 583 fra «bygdene», 25 var fra «Amerika», og resten fra «andre byer». Økte priser, som følge av dyrtida i kjølvannet av første verdenskrig, gjorde det imidlertid langt mer kostbart å utgi årsskriftet. Styret valgte derfor å gi det ut annet hvert år. Men dette ble delvis kompensert gjennom økt sidetall. Samtidig økte opplaget betraktelig. Årgang 10-11 (1918 – 1919) kom således i et opplag på 1600. Økninga kulminerte med den neste utgivelsen, årgang 12 – 13 (1920 – 22). Den kom i hele 1700 eksemplar; noe som er det største opplagstallet så langt. Dermed må disse åra kunne karakteriseres som gyldne, for tidsskriftet – og for Sunnmøre Historielag. På denne tida engasjerte laget seg også på andre områder. Stevnet på Giske i 1915 er allerede nevnt. I 1920 samarbeidet Sunnmøre Historielag med Hjørungavåg frilynde ungdomslag om et historisk stevne i Hjørungavåg. Det ble holdt søndag 12. september, og samlet mer enn 1000 deltakere. Årsmøte i 1918 vedtok å arbeide for å få reist en bautastein over Hans Strøm. Og etter et aktivt innsamlingsarbeid ble steinen avduket ved Borgund kirke 25. juli 1926, 200 år etter hans fødsel. I forbindelse med avdukinga ble der holdt en rekke foredrag om Strøm sitt mangfoldige virke, både som prest og som folkeopplyser. Blant talerne var konsul Lauritz Devold. Han trakk linjene fram til historielagets formann, og framhevet Kristian Bugge som en moderne utgave av opplysningsmannen Strøm. Devold uttrykte ønske om at «…me fekk ha lektoren lenge millom oss og njota godt av det interessante arbeidet hans….» Slik ble det likevel ikke. Kristian Bugge døde i 1932.
SAMARBEID MED BEGGE MUSEA
Etter Kristian Bugges død lå arbeidet i Sunnmøre Historielag nede ei tid; til folkeskolelærer Johannes Buset tok det opp igjen i 1933. Buset kalte inn til møte, og et nytt styre ble valgt. Og som Bugge hadde hatt hovedansvaret for utgivelsene av tidsskriftet så langt, ble dette Buset si oppgave i de neste 20 åra – eller fram til 1954, for å være nøyaktig. Redaktørskiftet kom også til å avspeile seg i innholdet. Slektshistorie hadde vært et felt som lå Bugge nært. Buset var spesielt opptatt av skolehistorie. Men når det gjaldt arbeidsmåte kan sistnevnte utvilsomt passe inn i den karakteristikken som rektor Olav Riste ga av førstnevnte: «Det var Bugge som hadde største æra av å få Sunnmøre historiske lag i godt gjenge, difor kom han til å styre årsskriftet så og seie åleine. Sume tykte kanskje at han styrde altfor mykje åleine og vart for romfræk. Men han tykte vel som så, at når andre ikkje ville gjera noko, så fekk han gjere det, han som hadde noko på hjarta – og det hadde han stødt…» Også i denne perioden var utgivelsene av tidsskriftet den viktigste oppgaven for Sunnmøre Historielag. Fra 1934 til 1940 kom der ut fire årganger. Under krigen var der opphold, men allerede i fredsåret 1945 klarte Buset å få gitt ut et nytt skrift. For uten forkleinelse for noen andre, er det liten tvil om at utgivelsene i disse åra først og fremst var hans fortjeneste. Skriftutgivelsene var da også langt hyppigere enn lagsmøtene. I 1948 ble således det første årsmøtet siden 1935 avholdt. På dette møtet, altså i 1948, fikk for øvrig Buset fullmakt (!) til å gi ut skriftet for 1949. På det samme møtet ble Ivar Myklebust fra Ørsta valgt til ny formann. Fire år seinere, nærmere bestemt den 2. august 1952, ble det holdt årsmøte på stiftelsesstedet, Avholdshjemmet i Ålesund. Ti personer var til stede. Her ble tanken om et mer formalisert samarbeid med både Aalesunds Museum og med Sunnmøre Museum, drøftet. Noe vedtak i saken ble likevel ikke fattet. Formannen mente at en så pass fåtallig forsamling ikke burde ta bindende beslutninger i et så pass viktig spørsmål. Den labre interessen avspeilet også aktivitetsnivået i de neste åra. Med ett unntak: Johhannes Buset sørget at tidsskriftet kom ut med sin 34. årgang i 1954. Også dette skriftet var i stor grad én manns verk: Buset bidrog selv med 3 historiske artikler samt omtale av sunnmørske bygdebøker. Dette skriftet ble det siste fra Buset si hand, og avsluttet således en epoke. Samtidig pekte det framover: Det inneholdt nemlig også den første artikkelen Bjarne Rabben skrev for Tidsskrift for Sunnmøre Historielag. Og som Buset hadde preget skriftet i åra som var gått, kom Rabben til å bli blant de mest flittige bidragsyterne i flere tiår framover. Også omslaget pekte framover: Bildet av kirkebudene på Sunnmøre Museum bar bud om at et tettere samarbeid med musea var på trappene.
NYE DRIVKREFTER
Skriftet var altså det eneste tegn til at det fremdeles stod til liv i disse åra. Mot slutten av 1957, nærmeres bestemt fredag 29. november, sørget formann Myklebust for at det igjen ble holdt årsmøte. Hvor mange som møtte denne gangen, sier ikke protokollen noe om. Uansett var det ei forsamling som kom med ei rekke forslag til saker som laget burde engasjere seg i. Foruten museumssamarbeidet, var også behov for et sunnmørsarkiv en gammel sak som mange mente snart fortjente ei løsning. Årsmøtet gikk også inn for å få til ei ordning med lønnet kasserer etter Gudrun Ibenfeldt. Siden 1920, altså i hele 38 år, hadde hun innehatt dette vervet. Så at Sunnmøre Historielag hadde hatt en ganske så stabil økonomi under svært så skiftende tider må nok for en stor del ha vært hennes fortjeneste. Det meste av styret ble skiftet ut på dette møtet. Også formannen, som hadde sagt fra seg gjenvalg. Som ny formann ble Bjarne Rabben valgt. Han var ikke selv til stede på møtet, men sa likevel ja til vervet. Og at viljen så absolutt må ha vært til stede, kom til å vise seg i Rabben sitt glødende engasjementet for laget i tida som fulgte. Året etter ble Ivar Grøvik valgt til sekretær og kasserer. Samtidig ble samarbeidet med musea formalisert, ved at Aalesunds Museum og Sunnmøre Museum valgte hver sin representant til styret og til skriftstyret. Dette er for øvrig ei ordning som gjelder fremdeles. Gjennom 60- og 70-åra kom Ivar Grøvik til å bli den sentrale aksen det meste dreide seg omkring nå det gjaldt Sunnmøre Historielag. Det var Grøvik som sørget å få avtalen med musea på plass. Ja, så god var den avtalen at laget fikk nedfelt i sine vedtekter at dersom det blir underskudd på skriftet, så skal hvert av musea dekke en tredjedel av dette! Selv om, så vidt meg bekjent, det aldri har vært nødvendig å be musea om noe slikt, er det likevel liten tvil om at uten innsatsen fra de to musea, så ville omfanget og regulariteten i skriftutgivelsene nok ha vært svært vanskelig å opprettholde. For gjennom de siste 50 åra har skriftet i hovedsak kommet ut årlig. Og fram til sin død i 1984 var Ivar Grøvik sentral i dette arbeidet, under flere formenn: Etter Rabben fulgte Ragnar Øvrelid, Odd Vollan, Thomas Vinje og Kjell Skorgevik. Undertegnede tok over som formann i 1984, det året laget feiret sitt 75-årsjubileum. Det jubileet ble markert med et arrangement på foredragssalen på Aalesunds Museum, der blant annet eldre filmklipp fra Ålesund og Sunnmøre ble vist fram.
…OG NYE SATSINGER
75-årsjubileet markerte en ny offensiv fra Sunnmøre Historielag, som tok til å engasjere seg på flere områder. Blant annet ble det gitt økonomisk støtte til jubileumskomiteen som forberedte det stortstilte 1000-årsjubileet for slaget ved Hjørungavågen. Støtte ble også gitt til Kjell Skorgeviks bok: «Fotografer i Ålesund i glassplatenes tid», utgitt i 1985 som en del av skriftserien til Aalesunds Museum. På denne tida engasjerte historielaget seg også for å verne Svendsengarden i Ørsta. Det var representert i styret for stiftelsen som ble etablert, og bevilget penger til dette arbeidet. Noen år tidligere, i 1981, hadde laget – og særlig da formannen, Kjell Skorgevik – stått sentralt i utgivelsen av Konrad Helseth sin Sunnmørsbibliografi. Sunnmøre Historielag ga videre støtte til registreringsarbeidet som lå til grunn for utgivelsen av «Sunnmøre i Festung Norwegen», av Jan Olav Flatmark (1994), og stod som medutgiver av boka «Sparebanker på Sunnmøre», av Johs. Giske (1991). Nasjonalmonumentet over Englandsfarten og registreringen av arkivet etter folkeminnegranskeren Peder Fylling, fikk også bidrag. Laget engasjerte seg dessuten aktivt i innsamling av minneoppgaver for eldre i 1995. Dette var en del av det nasjonale minneregistreringsprosjektet, i regi av Landslaget for Lokalhistorie. Noe av dette materialet ble publisert i boka «Sunnmøre og Romsdal i manns minne», og en del av det i Tidsskrift for Sunnmøre Historielag. Den virkelige storsatsinga på 80- og 90-tallet var likevel den som ble presentert på feiringa av laget sin 80-årsdag. Feiringa fant sted på museumskafeen i Borgundgavlen den 26. februar 1989. Der fikk de frammøtte presentert musikalske smakebiter fra den planlagte utgivelsen av notematerialet og biografien etter spelemann og folkemusikksamler Knut Didrikson Stafset fra Skodje.
Terje Aarset, ved Høgskulen i Volda, var den drivende krafta for å få realisert dette prosjektet. Med en samlet kostnad som godt oversteg 300 000 kroner, var utgivelsen av dette ruvende verket et krevende løft for et frivillig lag. Ved hjelp av god støtte fra kommuner, firmaer, organisasjoner og, ikke minst, Norsk Kulturråd, kom historielaget likevel økonomisk velberga fra det hele. Boka «Minder fra Forfædrene. Slåttar og salmetonar frå Skodje og Vatne» forelå i 1991. Utgivelsen var et samarbeidsprosjekt mellom Sunnmøre Historielag og det som da hette «Møre og Romsdal distriktshøgskule, Volda», og ble redigert av Terje Aarset og Erling Flem.
Ei annen stor satsing rundt årtusenskiftet var arbeidet med å registrere det omfattende arkivmaterialet etter kulturminnesamleren og folkeopplyseren Peder Fylling (1818-1890). Arbeidet, som i stor grad ble utført av Signe Baade Aamlid, dannet grunnlaget for utgivelsen av boka «Huldrefolk, bygdefolk og venstrefolk. Ein biografi om Peder Fylling», av Jarle Sulebust, i 2002. Økonomisk var også denne utgivelsen resultat av et spleiselag mellom historielaget og andre private og offentlige finansieringskilder.
Dette var likevel ikke første gang Sunnmøre Historielag sørget for å trekke fram denne pioneren sin innsats innenfor sunnmørsk lokalhistorie. I 1968 fikk laget, i samarbeid med Fylling si etterslekt, satt opp en minnebauta over ham på heimegarden på Fylling i Skodje. Dette ble fulgt opp med en utgivelse av utvalgte «Folkesagn og Historiske optegnelser», i 1972. Ei bok som Ivar Grøvik og Odd Vollan redigerte. En annen bokutgivelse som laget har stått bak, er Odd Vollan: «I kamp for et rusfritt folkeliv på Sunnmøre.» Den boka kom ut i 2001. Historielaget har også gitt økonomisk støtte til flere andre lokalhistoriske bokprosjekt.
Undertegnede ga seg for øvrig som styreleder i 1993, og ble etterfulgt av Arnfinn Espeseth. Han satt i ti år. Siden den tid har styret hatt tre ledere; Jarle Sulebust, Eldar Høidal, og Stein Arne Fauske. Ingen kvinnelig leder så langt – altså. Men når det er sagt er det flere kvinner som har gjort en stor innsats i styret opp igjennom åra. Gudrun Ibenfeldt er allerede nevnt. Personlig lærte jeg mye både om lokalhistorie – og om styrearbeid – gjennom samarbeidet med Sylvi Rypdal, som satt 20 år i laget sitt styre.
I sitt «Attersyn» i anledning 50-årsjubileet i 1959, konkluderte Ivar Grøvik med at «utgjevinga av tidsskriftet vert nok viktigaste oppgåva åt historielaget i framtida og. Dette skulle elles vere i gode hender ved det samarbeidet ein no har fått med musea» Femti år seinere kan vi trygt slå fast at der hadde den gode Grøvik utvilsomt et poeng! Med framveksten av lokalhistoriske skrift i hopetall rundt omkring på Sunnmøre, er det nok samarbeidet mellom frivillige entusiaster og profesjonelle museumfolk som har gjort at laget har kunnet holde oppe den jevne og gode tradisjonen med årlige utgivelser av et skrift av gjennomgående høy kvalitet; eller ei Årbok for Sunnmøre, som den nå heter.
Å ta vare på kulturarven gjennom skriftlig formidling har vært Sunnmøre Historielag si viktigste oppgave så langt. Gitt at dagens vitalitet varer ved, er nok også dette det området der hundreåringen vil komme til å sette sine synligste spor i åra som kommer. Lykke til videre!